REISEBREV

Treningstur til et sted vi ikke helt vet hva heter


19-21. februar

Javel, javel! Da har vi vært på en to-dagers beinhard treningstur, og føler oss klare til å legge Norge under våre føtter. Som seg hør og bør har vi vært svært tidlig ute med testing av utstyr (vi drar førstkommende fredag). Dette viste seg imidlertid ikke å være nødvendig, da alt fungerte udmerket. Vi drar lærdom av dette og hopper over treningsturen til en evt. neste gang...;)

 

Kort om treningsturen:

Vi har konkludert med at værgudene må like oss svært godt. I to dager har vi hatt sol fra klar himmel. Nettene har vært klare og kalde, med temperaturer ned mot 15-. Dette resulterte i et heidundrende nordlys den ene kvelden. Hvilket skue, himmelen sto i lys lue! (poesi).

 

Det eneste som ikke har vært suksess, var vårt forsøk på isfiske. Etter å ha borret langt og lenger en langt, sprutet torva opp av hullet i isen. Pytten var bunnfrosset! Det ble ikke mer fisking den dagen. Heller ikke dagen etter, for da kjørte vi hjem.

 

På fredag er den store dagen. Dersom piloten til SAS ikke spolerer hele slaberaset, innfinner vi oss i Honningsvåg fredagskveld. Godt mulig det blir en oppdatering allerede da, dersom Telenor har gjort jobben sin. Vi er spente, men gleder oss!

Til de vi ikke får sett før vi reiser; ha et fint halvår!

 

Publisert 22. februar 2006 av Kjell Magne og Geir Erik

Honningsvåg


24-26. februar

Tross mange minusgrader og bitende vind, må Honningsvåg være en av de varmeste steder på jord. Sjelden har vi møtt så mange hjelpsomme, hyggelige og koselige mennesker som her! I løpet av et døgn har vi fått gode kontakter i politiet, forsvaret, Falken og lokalbefolkningen generelt. Vi føler oss faktisk så velkomne at vi har besluttet for å drite i hele turen og bosette oss her. Tenker vi lurte dere der ja! Artig...

 

Dagen idag har vi blant annet tilbrakt på kontoret til Honningsvågs beskytter, politimannen Øystein. Vi traff ham tilfeldigvis på et av byens mange utesteder kvelden i forveien. Iført shorts og svett t- skjorte guidet han oss igjennom Finnmarksviddas herlige og finurlige kurver. Øystein er en garvet friluftsmann og ifølge en av fjellvettreglene skal man lytte til slike mennesker. Da vi tenkte at vi hadde tenkt oss til Lakselv for Øystein, var hans første kommentar, Hælvætes mannskit!! Så vi droppet glatt Lakselv til fordel for samer, joik, joika og rein. Kautokeino venter og vi gleder oss ihjel! Uansett, en stor takk til politimannen Øystein! I tillegg til å hjelpe oss med rutevalget fikset Øystein også transport opp til Nordkapp for oss, så i morgen sitter vi på med et av forsvarets kjøretøyer opp dit.

 

Utenom denne brave lovens vokter har vi også truffet svært mange andre trivelige individer. En av disse inviterte oss hjem på kaffe, og dette kunne vi selvfølgelig ikke si nei til. Etter at vi hadde drukket kaffe våget vi oss frempå og spurte hvor det var mulig å få tak i brensel for primus i byen. Dette enkle spørsmålet resulterte i en kjøretur ned til et lokalt verksted hvor vi fikk en grundig innføring i snøscooternes finurlige mekanikk, og som ikke det var nok spanderte han renset parafin til en verdi av ca. 600 kr på oss. Jøye oss, hvilket folkeferd! Vi gir oss ende over og vel så det. Takk skal du ha Rune Seppola! En stor takk går også til forsvaret som fikk oss gratis opp til Nordkapp, samt gratis inngang på Nordkapplatået. Med slike koselige mennesker i forsvaret, er det rett før vi verver oss ti evig tjeneste for folk, fe og fedreland. Det er med tungt hjerte vi nå forlater Honningsvåg for å legge ut på første etappe.

 

Publisert 06. mars 2006 av Kjell Magne og Geir Erik

Nordkapp -> Olderfjord


27. februar - 05. mars

Normalt folkevett tilsier at dersom man beveger seg oppover, må man til slutt kunne nyte gleden av en eller annen nedoverbakke. I dette tilfellet ble det kun en.

 

Første etappe har vært preget av svært vekslende vær. Og med det mener vi svært vekslende med stor S og V. Moder natur har vist seg fra sin aller beste side, og om ikke aller verste, så svært så dårlige. Turen over Magerøya var preget av lite snø og dårlig sikt, noe som har resultert i at skiene våre allerede ser ut som om de skulle vært prøvekjørt i grusen hjemme i oppkjørselen vår. Pyttsann, verre skal det bli! Før vi forlot Magerøya var vi så heldige å bli invitert inn til nok en familie på kaffe. Dette stadfestet det vi allerede hadde forstått: Alle her er kjekke!!

 

Et av de største hindrene vi møtte på denne etappen, bortsett fra vår egen fysiske form, måtte selvfølgelig være menneskeskapt. Etter å ha festet 50 kilo på hver vår ryggsekk og nærmest brukket hver vår ryggrad, bestemte vi oss for å spise opp det sure eplet og haike med Bjørn fra Mesta gjennom Nordkapptunnelen. Takk for turen! Etter å ha kommet oss vel igjennom dritt-tunnelen, gikk turen videre fra Kåfjord. Her møtte vi en sykemeldt yrkesfisker ved navn Karl Harry som gav oss en snøscootertur vi sent vill glemme. Skrekkblandet fryd er vel en passende beskrivelse for vår opplevelse av denne turen. Ferden videre over til Olderfjord skulle vise seg å bli tyngre enn først antatt. Dette på grunn av et snøfall på omlag 40 cm, null sikt og sterk vind. Kombinert med vår noe spektakulære «gå oss i form» filosofi, satte dette melkesyren og andre syrer vi ikke visste om fra før i sving. Etter tre dager med drittvær ble vi endelig belønnet med strålende sol. Men som alle vet, man får sjelden både i pose og sekk. Med solen kom også vinden og kulden. Det har vekslet mellom -12 og -22 de siste døgnene. Kombinert med vind har vi beveget oss i rundt -26. Vi tar det som en god forberedelse til Kautokeino!

 

Første etappe har gitt oss mange nyttige erfaringer som vi tar med oss videre. Yngstemann har blant annet funnet ut at pulk kombinert med bratte heng og stor fart kan resultere i at pulken med innhold fort forlater bakkeplan. Nyttig lærdom!

 

Vi befinner oss nå i Olderfjord hvor vi har fått låne et helt hus til avising av utstyr. Og is er det nok av! Her tar vi oss et par dager med planlegging av mat, rutevalg videre og vedlikehold av utstyr. Neste etappe går mot Kautokeino gjennom Stabbursdalen, verdens nordligste furuskog. Og selvfølgelig over Finnmarksvidda. Vi skal gjøre vårt beste for å holde dere oppdatert underveis, selv om dette har vist seg å være vanskelig. Dette skyldes blant annet dårlig dekning og det enkle faktum at mobilen vår ikke liker kulden særlig godt. Neste etappe skal være viet den Himmelske Danserinne, også kalt nordlys, isfiske og bålbrenning i kalde vinternetter. Kos dere med jobb og studier!

 

Publisert 06. mars 2006 av Kjell Magne og Geir Erik

Olderfjord -> Kautokeino


9 - 21 mars

Kjære flyttsame

 

Du same, du same, hvor farer du hen?

Du same, du same, si meg; hvor er ditt hjem?

Vi følger ditt spor, men finner deg ei!

Har ikke reinen vært snill mot deg?

 

Vi leter i sør og vi søker i nord,

men finner ei ut hvor henne du bor!

Vi har hørt det fortalt at Kautokeino er stedet,

kanskje om litt vi finner ditt rede?

 

Du same, du same, hvor fint vil bli,

når vi inntar ditt hjemsted med pulk og ski!

 

 

Om det ikke har blitt mannfolk av oss etter denne etappen, blir det det aldri! Vinden, som vi etter hvert har fått et meget anstrengt forhold til og omdøpt Gunvald, har moret seg storlig med å sette alle kluter til midt i fjeset på oss. Til tider har han vært så hissig at han har tatt både innersvingen, yttersvingen og andre svinger vi ikke ante eksisterte på oss. Vår konklusjon er klar; Gunvald har vi lite til overs for. Flere dager i strekk har vi beveget oss i motvind i stiv kuling med liten storm i kastene og snø langt opp i neseborene. En av dagene på Finnmarksvidda ble vi nødt til å slå leir da den ene av reisefølget veltet med pulken. Andre dager har vi ligget værfaste, noe som har vist seg å være svært så behagelig. Utrolig hva kaffe, pipe, digg og en varm sovepose kan gjøre med humøret.

 

Uansett, drittvær har vi hatt i bøtter og spann, og sol; nei, den har vi ikke sett! Vel, rett skal være rett; vi skal ikke være så simple at vi svartmaler værgudene fullstendig. Fra det øyeblikket vi smøg våre forfrosne tær over i Karasjok og Kautokeino kommune, har tydeligvis værgudene vært hoppende glade og velsignet oss med strålende sol og fantastisk kaldt vær uten vind i hele tre dager...

 

Plutselig en morgen kl 05.00 våknet vi av at noe var forferdelig galt. Det var en øredøvende stillhet i teltet, noe som fikk oss til å lure på om vi var vandret heden. Etter å ha stirret dumt på hverandre i et lite minutt, bestemte vi oss for å sende en prøvekanin ut av teltet. Prøvekaninen var svært så pissetrengt og hadde strengt tatt ikke noe valg. Det var med store, forundrede øyne den tittet inn i teltet igjen og kunne meddele at ute var det skyfri himmel og vindstille vær. Det var omtrent i dette øyeblikk at fanden tok bolig i oss. Før vi visste ordet av det, lå vi svette og forkavet 44 km lenger sør og hev etter pusten mens fråden rant fra munnvikene. En ting er vi sikre på: Det kommer aldri til å gjenta seg!

 

Finnmarksvidda er lunefull, og tre behaglige minusgrader hadde i løpet av en time falt til atten. Det var i det øyeblikk våre lyseblå fikk se det herligeste syn. Nedre Mollisjok Fjellstue åpenbarte seg som en oase i et mylder av bjørkeskog og snø. Her rant det over av kaffe, skumgummimadrasser, reisdyrskjøtt, cola og et usannsynlig trivelig vertskap. Vi trivdes så til de grader godt der at vi la oss inn for to netter. Per Edvard og Randi, takk for oss! Takk for god mat, god prat, fantastisk service og opplæring i snarefangst på ryper. Vi kommer igjen! For være kjære lesere som planlegger ferie i Finnmark, bør Nedre Mollisjok Fjellstue være et åpenbart valg. Gå inn på www.mollisjok.no

 

Mens vi ennå er inne på behaglige overnattinger; vi har fullstendig forelsket oss i gamle jordgammer. Vi har hatt to overnattinger i slike på vår ferd over Finnmarksvidda. Den ene gamma fikk vi låne av de sprekeste gamle damene vi noen gang har møtt. Hvis dere leser dette: Dere er noen råskinn på scooter! Tusen takk for hilsen i gjesteboka (merket Skaide Javri). Den andre gamma vi sov i ligger i nordre enden av Stabbursdalen og er eid av Statsskog. En velsignelse for eldste mann som var halvdød etter to mil pulktrekking i kuling og liten storm midt imot (som vanlig). Etter flere timers iherdig foring av den grådige Jøtul-ovnen i Bastingamma, hadde temperaturen nådd uante høyder og våre ellers så ukulturelle sinn begynte nå å jobbe på høyspreng. Hjerten våre ble fylt av en underlig varme og vakker poesi strømmet ut av våre skjeggete fjes. Her er resultatet:

 

Hymne Til Gamma

 

Gamma, du gjev ly mot vind,

difor er eg venen din!

Når det stormar sterkt frå sør,

sparkar eg lykkeleg inn di dør!

 

Omn og ved; det hev du og.

Eg fyrar som eit lokomotåg!

Du gamma, du gamma, du gamma fin,

du er eit villmarkas smykkeskrin!

 

Av andre ting som må nevnes fra etappen, er fem blodferske røyer tatt på isfiske, møter med rev i månelyse vinternetter, nordlys, vakker natur, evig søken etter ryper i snaren, hyggelig kaffebesøk hos Tor Henriksen med familie og blodslit på ski. Vi vil også ta et ørlite hopp tilbake til Olderfjord/Lakselv og takke:

 

Bodil Fosshaug for utlån av hus, fortreffelig kaffe og vafler. Bibliotekdamene i Lakselv for utrolig bra service og billig kaffe. Gunnar B. Pedersen for gode tips om ruten videre til Kautokeino og skjenking av isbor. Knut Schjelvan for stor tålmodighet og utlån av internett.

Den hyggelige jenta som jobbet på butikken og hjalp oss med det meste. Vi fikk aldri tak i navnet ditt.

 

Og sist, men ikke minst; Vår venn Åge Lindstad, 58-åringen fra Moelv. Sannsynligvis Norges eldste Norge på langs-farer. Takk for hyggelig samvær i Olderfjord! Vi satser på å treffes igjen videre nedover landet. Det meste tyder på det.

 

Men nå, kjære lesere; Vi er i Kautokeino! Vi har sett frem til dette med skrekkblandet fryd! Hva som venter oss her, det vet ingen. Den som overlever får se...For de av dere som enda ikke er lei av alt pisspreiket, har vi noen siste krumspring på lager. Som en avslutning følger en aldri så liten skildring av hvordan hverdagslivet fortoner seg i teltet.

 

En vanlig kveld

 

Etter at teltet er slått opp og vi har kommet i stand og rotet oss ned i hver vår sovepose, begynner morroa.

 

1. Rigge til kokeutstyr i kokeenden av teltet.

2. Smelte nok snø til tørste struper og to termoser (ca 3 liter). Gjerne en liten pipe mens vi venter.

3. Lage velfortjent middag, gjerne potetstappe med dill. Det hender vi røker en pipe mens vi venter.

4. Gode og mette nyter vi desserten, som oftest en kaffekopp og en god pipe. Dersom vi har noe å feire, noe vi som regel alltid har, slår vi også til med ett kamferdrops og hver vår spekepølsesnabb.

5. Loggføring, kartstudier og planlegging av dagen derpå (ca.45 min.).

6. På dette tidspunktet er det tid for diverse fritidssysler, ofte en liten trall på munnspillene. Vi begynner å bli riktig så flinke på de muntre slagerne ”I den mørke kveld” og ”Jeg gikk en tur på stien”. ”Hanen stend på Stabburshella” har vi fremdeles litt problemer med, da spesielt i det fryktede ”ratskjinn skvatsjar” partiet. Vi har en tendens til å komme aldeles ut av kontroll akkurat her.

7. Tid for tannpuss, knasking av fluortabletter og urinering på offentlig sted.

8. Gode og mette og trett av dagen, sovner vi senest 22.00.

9. Dersom det er riktig kaldt, våkner vi flere ganger i løpet av natten. Da må man ligge og riste det man er god for i soveposen til varmen langsomt kommer tilbake. Risting i fosterstilling er som regel bænkårs!

 

En vanlig morgen

 

1. Den fordømte klokken piper et sted mellom 05.00 og 06.00. Vi gjør et helhjertet forsøk på å våkne. Noen ganger går det, andre ganger ikke. Underlig det der...

2. ”Halvveis-ut-av-soveposen-prosessen”: Børste rimkrystaller/istapper av soveposekanten bestående av frosset ånde. Litt mer risting i fosterstilling for å få opp varmen. På med tykk ullgenser.

3. Pumpe nok trykk på brenselsflaska til å overgå både Hiroshima og Nagasaki på en gang. Oppfyring av primus, smelting av snø og frokostlaging. Risengrynsgrøt med kanel, sukker og smørøye er en udiskutabel klassiker. I motsetning til havregrynsgrøt som klistrer seg til ganen som lim og knekker motivasjonen for resten av dagen, smaker faktisk dette godt! Dessuten gir det enda mer energi, noe vi sårt trenger.

4. Om været er surt, noe det som regel alltid er, tar vi oss en kaffekopp mens vi venter på bedre tider.

5. ”Resten-av-kroppen-ut-av-soveposen-prosessen”: En svært ubehagelig og til tider smertefull opplevelse. Av med ullgenser og duntøfler og på med stivfrosset Gore-Tex bekledning. Pakking av kjøkken, soveposer, klær og andre remedier.

6. Bryte leir, spa pulk og telt ut av snøen, pakke pulk og sekker og sette kurs rett inn i vinden som alltid blåser sterkt og kaldt fra sør. Dit skal vi!

 

Publisert 23. mars 2006 av Kjell Magne og Geir Erik

Kautokenio -> Narvik


25.mars - 17. april

SVETTSEKKJEN

 

Om nokon hadde budd meg, på kongeleg ball og vin,

eg ville aldri byta mot soveposen min.

Når kulda smyg kring teltet, ska du og eg i lag,

i søvnsvevn utan like skapa draumar te behag.

 

Der var sumar i den draumen, du har varma meg i natt.

Eg legg deg ømt i pulken, du min dyrebare skatt!

 

Hør Kjell Magne proklamere Svettsekkjen

 

Vel, kjære lesere! Nå tenker vi dere har savnet oss noe aldeles fryktelig, noe vi da også har full forståelse for! Men nå er vi altså tilbake for å stille deres umettelige vitebegjær og undrende sinn. Ettersom vi etter beste evne bestreber å oppføre oss høflig og dannet skal vi nå starte med en liten prat om været.

 

Denne innledende lille kulturperlen av et dikt ble til under relativt hustrige forhold i Finneland. Etter at vi forlot et skuffende mildt Kautokeino og nærmet oss grensen mot Finland ble det etter hvert så kaldt at til og med soveposene sluttet å lukte fordervelse. Vi skjønte at vi hadde noen kalde netter i vente da våre heller middelmådige temperaturmålere bestemte seg for å slutte opplysningen allerede i halv sjutiden på kvelden. De gir seg på -25 og etter dette ble det relativt mye kaldere. Vår tidligere omtalte fosterstillingsteknikk var flittig i bruk tre netter på rad og med et begrenset antall timer søvn i kroppen ble dagene litt mer slitsomme enn vi strengt tatt vet å verdsette. Vi har i etterkant fått høre at det ble målt -35 i en hyttevegg noen hundre høydemeter under oss i denne perioden. Dette vil da etter vår definisjon bety at vi har hatt det veldig kaldt. Men sammenlignet med de tidligere etappene har denne etappen vært den reneste lystseilas. Vi har hatt strålende påskevær (om man trekker fra ca. 30 grader), så å si hele tre uker i strekk, kun avbrutt av et par etterdønninger med stiv kuling, null sikt og annen elendighet.

 

Men vær til side! Vi har etter hvert vendt oss til å ta været for det det er, og vår tankevirksomhet har i den siste tiden kretset rundt langt viktigere tema, nemlig mat. Etter å ha levd på tørrfor de siste 50 døgnene, har vår higen etter forandring i kosten ført oss opp i de merkeligste situasjoner. I takt med at mattrangen har økt, har også urmennesket i oss våknet for alvor. Kun to tanker har stått i hodene på oss: Hvor kan vi finne mennesker og hvordan får vi tak i maten deres. Eller dersom mennesker kommer overraskende på oss; hvordan holder vi hodet kaldt slik at vi får tak i maten deres. Oppskriften har vist seg å være enkel: La være å dusje på halvannen måned, se underernært ut, ha fjeset fullt av skjegg og lat som om du er en ordentlig godklump. Denne selvkomponerte oppskriften har vi fulgt slavisk siden Kautokeino, og den har vist seg å gi oppsiktsvekkende resultater.

 

Ettersom vi er ihuga tilhengere av orden og disiplin, kommer det nå historier knyttet opp mot mat i kronologisk rekkefølge. For å få dette til, må vi ta dere med på en reise tilbake til vårt alles kjære Kautokeino. Her har de en stor bygning med mat som kalles REMA. Inne i denne nymotens Sareptas krukke *, jobber en svært så hyggelig dame ved navn Hanna Hætta. Da vi frembrakte våre hilsener fra Roger på REMA i Lakselv, ble Hanna så hoppende glad at hun nærmest kastet et halvt reinsdyr etter oss. Og det helt gratis. Tusen takk Hanna! Reinsdyret ble ubønnhørlig partert og lagt i pulken. Etterpå ble det feiret med enorme mengder rullekake, sjokolade, brus, smågodt, bacon og egg som forsvant ned i glupske gap.

 

(* En krukke vi gjerne skulle likt og hatt fingrene i! Den går visstnok aldri tom...)

 

Hanna nøyde seg ikke med å forære oss den avdøde gjøkalven, hun tipset oss også om Kautokeinos mest durkdrevne fjellfant: ”Maria-Nils”. Ettersom han for tiden befant seg der en fjellfant bør befinne seg, nemlig til fjells, ble vi nødt til å starte tredje etappe uten lokal kunnskap bagasjen. I to døgn beveget vi oss vestover mot grensen til Finland i dyp uvisshet om hva som ventet oss. Da vi gikk inn i solnedgangen den andre dagen stod det plutselig der; det lille huset på prærien. Milevis fra vei, strøm og naboer. Badet i sollysets siste stråler kunne vi fra elven der vi stod skimte reinsdyrskinn til tørk på veggene, to harmoniske hunder som dovent varslet vår ankomst og en middelaldrende mann i døren. Er man til fjells skal man være hyggelig, så vi tok turen opp i døren for slå av en prat. Mannen i døren viste seg også å være hyggelig, og etter å ha avvekslet et par høflighetsfraser var tiden inne for å presentere oss. Og sannelig, hva gir du oss ikke, der rett foran oss i kjøtt og blod stod selveste ”Maria-Nils”. Han ville gjerne dele av sin kjennskap til fjellene og inviterte oss derfor inn på overnatting i sitt koselige hjem. Det ble en hyggelig aften, og da ”Maria-Nils” fyrte i gang strømaggregatet for å få med seg kveldsnytt på NRK, disket hans samboer Bente opp med hjemmelaget brød, syltetøy, reinsdyrkjøtt og kruttsterk kokekaffe. I tillegg til rutetips videre, mat, overnatting og gode historier fikk vi også lære mye om samisk kultur og tradisjoner. Stor takk til Nils og Bente!

 

Dersom man krysser grensen til Finland, øker sjansen faretruende for å treffe på finner. De to eksemplarene av arten vi støtte på var alt annet enn faretruende, i hvert fall ikke for oss. Men med pulken fullastet i rype, sik, villhjort, ærfugl, orre og andre herligheter, viste det seg at de hadde vært temmelig faretruende for andre laverestående arter. Noe vi takker dem dypt for! Patrik og Joha disket opp med en overdådig middag bestående av nesten samtlige av disse, tilbehørende tyttebærsyltetøy, solbærsyltetøy, potetmos, løk og peppersaus. I tillegg delte de hytten med oss, noe vi satte pris på etter en heftig kulderekord. Vi treffes når vi kommer til Hanku for å jakte!

Når dere kjære lesere kommer lenger ut i reisebrevet, skal vi livlig berette om hvordan vi ødela pulken. Men denne godbiten får vær så god vente for dette har ingenting med mat å gjøre. Det hadde derimot følgene av det! Etter å ha rullet ned dividalens bratte sider, bestemte vi oss; skadeskutte som vi var å søke nødhavn på en gård like i nærheten. Med brukket pulkedrag og tunge sinn slepte vi oss inn på gårdstunet på Frihetsli til Kjartan Stenvold midt i beste melketid (rim). Kjartan halte oss opp igjen fra fordervelsens grav og satte våre føtter på fjell da han tipset oss om en åpen koie i nærheten hvor vi kunne slikke våre sår. I tillegg inviterte han oss oppom neste dag for å låne telefon slik at vi kunne bestille nye deler til pulken.

 

Dagen etter da vi hadde unnagjort nødvendig telefoner og hatt en lengre, hyggelig samtale med Kjartan, snek han seg unna et lite øyeblikk. Øynene våre ble store som tinntallerkener da vi tittet ned i godteposen han hadde laget til oss. Det flommet over av egg, mandelpoteter og reinsdyrkjøtt. O salige stund uten like, tenkte vi begge i våre lykkelige sinn! Kjartan var ikke snauere enn at han i tillegg ringte sin kone og bestilte sjokolade for 140 kr, akkurat nok til en dagsrasjon... Vi takker Kjartan med kone for fantastisk gjestfrihet og mange interessante historier. De har også ringt oss i ettertid for å høre hvordan det står til med oss og røyefisket vårt, noe vi setter stor pris på!

 

Når vi nå så elegant har penset reisebrevet over på røyefiske, skal vi fortelle om et herlig sted i Målselv kalt Vuomavannet. Er man ute etter stor røye(1-6 kg) og treffer på rette dagen, er dette så avgjort stedet man bør være. Vi var ute etter stor røye, men traff så avgjort ikke dagen. I stedet regnet det tung manna fra de omkringliggende teltene på isen. Påsketurister med altfor mye mat i lasten måtte kvitte seg med dette før de dro hjem. Ryktet om en svært effektiv avfallskvern gjemt ute i det røde teltet på isen spredde seg som ild i tørt telt. Snart stormet de til, og en stund begynte vi å lure på om det var gått sport i å se hvor mye kverna kunne tåle. Den tålte alt!

 

Vi ble på Vuomavannet i tre dager med hodet gjemt i hvert vårt pilkehull. Røyer store som ubåter seg ertende forbi agnet, men nektet å bite. Det som holdt motivasjonen oppe var synet av, og vissheten om disse kjempene, samt franskmannens Lukès kjempefangst på 4 kg. Uansett, fantastiske Troms- fjell, guddommelig vær, hyggelige mennesker og muligheten til å holde soveposen tre døgn i strekk med hver vår pilkestang, bidro til vårt lange opphold på vannet som gjerne kunne vært enda lengre. Ikke minst på grunn av den ustoppelige matstrømmen inn i teltet vårt. Av Lukè med venner fikk vi røye-sushi med grovsalt, løk og rømme, samt en fantastisk røye- og blåskjellsuppe + en kilo müsli frokostblanding. Av en hundekjører på Vuomahytten fikk vi salt, egg, bacon, ost, brød og oksegryte med ris. Og sist, men ikke minst; våre venner Bjørn og Harold. Takk for hyggelig samvær på isen med kaffe, muleblanding og konjakk. Takk for gliding og rensing av ski, samt foræring av tre pakker med hærens stridsrasjoner og et brød.

 

Fullastet med god mat tok vi farvel med Vuomavannet og dro over høydene ned til det fem mil lange Altevann i Bardu kommune. Vi hadde et mål for øyet; fiske. Men det ble så mye mer! De to første individene vi traff ute på isen viste seg å være svært så hyggelige. Faktisk så hyggelige at vi forærte dem både visakort, kode og en handlelapp med ting vi sårt savnet. Tilbake fikk vi to stk. kvikklunsj, litt brus, kaffeinnbydelse til kvelden etter og gode fisketips. Og fisk ble det, med påfølgende røyemiddag i teltet. Da vi ikke ble riktig mette av dette, satte vi samme kveld til livs hærens kylling med curry, frokostblanding, lapskaus med oksekjøtt, kakao, havrekjeks, brød, kaffe og kamferdrops. Som om ikke dette var nok, fikk vi besøk fra tre hyggelige jenter senere på kvelden. De brakte med seg nybakte boller og sjørøverbrus, noe vi tok svært så godt hånd om. Så sovnet vi.

 

Dagen etter gikk med til fiske med enda mer matauk, før vi brøt leir utpå ettermiddagen og startet søk etter visakort og velfylte handleposer. Vi rant ned dørene til familien Berg/Sletten i halv-sju tiden på kvelden, og rant ikke ut igjen før klokken ett på natten. Innen den tid hadde magene våre blitt fylt med brødmat, laks, egg, agurk, rekesalat, skinkestek, lammerull, melk, kaffe, gulrotkake, påskesnop, knekkebrød, sjørøverbrus og voksensaft. Tusen takk til Kåre, Oddny og Elisabeth med samboer for en usedvanlig hyggelig kveld og guddommelig oppvarting.

 

Dagen etter traff vi vår gode Norge-på-langs-kompis Åge Lindstad igjen på Altevasshytta. Han hadde også hatt flaks med påskejakten, og vi ble sittende i seks timer med fortæring av felles fangst. Vi benytter anledningen til å ønske ham lykke til videre på ferden. Dersom Beate Moen eller Gjermund Lindstad leser dette, er vi takknemlige for oppdateringer om hvor han befinner seg i landet. Kvelden på Altevasshytta ble delt med to hyggelige jenter og fire svensksamer som flyttet rein. Og med samer følger det ofte reinkjøtt, disse var intet unntak... Til de to hyggelige jentene; vi hadde en god del arbeid med å velte oss ned gjennom bjørkebeltet fra Lappjordhytta, akkurat slik dere forutsa.

 

I løpet av turen har eldstemann støtt og stadig sett mennesker han hardnakket har påstått å gjenkjenne fra tidligere sammenhenger. Et av de få stedene dette faktisk har vist seg å stemme, var ved et lite fiskevann på Riksgrensen. Vannet var blitt gjenstand for telting av to enkle grunner; det var mennesker der og de hadde grill. Man slår selvfølgelig av en prat med grillende mennesker, noe som gjerne resulterer i uante mengder gratis mat. Så også i dette tilfellet... Familien Dahl og det hyggelige paret fra Stockholm overøste oss med pølser og pinnekjøtt. Og hva eldstemanns gjenkjennelsesparanoia angår; her hadde han faktisk rett. Far og mor Dahl er ekstremkjørerens (ski) Ronny Dahls opprinnelige opphav, og samtlige er å beskue i den ”norske helaftens kinodokumentaren om menneskers forhold til tid”. Nemlig LOOP, absolutt verdt en titt!

 

Det er lett å bli lykkelig av et slikt matauk vi har opplevd på denne etappen. En sen kveld i teltet da minstemann lå og freste reinsdyrskjøtt i en stekepanne badet i smørfett, tok lykkerusen så til de grader overhånd at han brått byrja kveda.

 

Såleis kvad han:

 

Kven har sett reinen?

Kven har sett reinen?

Kven har sett reinen så stolt og så fri?

Den er ei på vidda, kan hende fordi

den ligg her og fresar i panna mi.

 

Når vi først snakker reinsdyr, må det nevnes at vi sannsynligvis er de første i historien som har krysset hele Finnmarksvidda og det finske lappland uten å se snurten av rein! Slikt står det respekt av. Vi måtte faktisk helt til Troms for å få øye på dette velsmakende dyret, men nå har vi da også sett rein i fleng. Av andre dyr/fugler vi har stiftet bekjentskap med på etappen, nevner vi kongeørn, fjellvåk, store flokker snøspurv, ravn, spissmus, rev og rype. Av spor vi har kommet over, nevner vi jerv, røyskatt og muligens gaupe.

 

Vel, nå som vi har lettet våre hjerter og bekjent vår fråtsing på denne etappen, er vi endelig klare til å fortelle om ikke fullt så hyggelige episoder som har inntruffet på vår ferd nedover fedrelandet. For å skåne eventuelle sarte sinn, har vi prøvd å berette om dette i en artig tone og har kommet opp med denne listen:

 

Ting vi har ødelagt og delvis fikset i løpet av etappen; og hvordan ødeleggelsen har gått for seg

 

1) 1 stk. Petzl hodelykt

Plutselig en kveld skrudde hodelykten seg over på discoinnstillingen, noe vi ikke ante fantes, og begynte å blinke ukontrollert i takt med innehavers bevegelser. Ettersom det er andre gang på kort tid dette skjer, får innehaver nå pengene tilbake og en ny hodelykt av merket Princeton-Tec tilsendt Narvik. Foreløpig holder store mengder sportstape blinkingen i sjakk.

 

2) 2 stk. Osprey ryggsekker

Hvordan dette har gått for seg skulle vi gjerne likt å vite. Men det gjør vi altså ikke. Det vi vet er at det er en stor rift i hovedrommet på hver sekk, samt noen mindre kutt her og der. Helsports ripstop teltreperasjonsutstyr holder foreløpig innholdet i sekken der det skal være, nemlig på innsiden av sekken.

 

3) 1 par vindvotter

Slikt skjer, men man kan da sy...

 

4) Liggeunderlag og teltbunn (i en og samme håndvending)

Det var en kald og stormfull aften da et svært kjent fenomen inntraff. Vi fikk besynderlig lyst på kaffe og sjokolade. Yngstemann begynte ivrig å koke opp vann til kaffen, mens eldstemann hadde i oppgave å dele en snickers broderlig, slik brødre ofte gjør. Det var kun et problem; snickers liker ikke kulde. Ettersom vi hadde utsatt den for dette over lengre tid, hadde den bestemt seg for å bunnfryse. Dette gjorde eldstemann så til de grader provosert at en fiffig og ondskapsfull idé slo rot i hans kokende hode. I grisesinne treiv han kniven fra toalettvesken og la den stakkars sjokoladen laglig til for hogg på liggeunderlaget. Knivseggen ble omhyggelig plassert der sjokoladeendene møtes på midten og han la nå sin fulle tyngde over knivskaftet. Det var omtrent i det øyeblikket katastrofen var et faktum. Sjokoladen skjønte plutselig at slaget var tapt, og den gikk i oppløsning i hele teltet. Eldstemann med kniv nektet å gi seg med dette og fortsatte sitt hasardiøse angrep gjennom både liggeunderlag og teltbunn. Deretter fulgte en øredøvende stillhet... Da eldstemanns sinne omsider hadde lagt seg og han løftet blikket fra liggeunderlaget, stirret han rett opp i et par store og vantro øyne. Yngstemann kunne knapt tro den idiotien han nettopp hadde vært vitne til. Slik lå vi og stirret dumt på hverandre et øyeblikk før latteren tok fullstendig overhånd. Uansett, sjokoladen ble fortært og teltbunnen lappet med Helsports ripstop.

 

5) 1 stk. pulkedrag

Om ikke annet har vi i hvert fall klart å utvikle en ting i løpet av turen; nemlig et dypt og intenst hatforhold til bjørkeskog. Faktisk så intenst at vi for all fremtid vil tilbringe vår kjære nasjonaldag i dyp bitterhet over at våre landsmenn faktisk velger å pynte til fest med denne drittbusken. Det er ingenting i løpet av turen som har voldet oss så mye slit og smerte som nettopp bjørkeskog. For lesere som ikke forstår vår frustrasjon over hele norges kjælebusk, skal vi her forklare: Bjørkeskogen har en tendens til å rotte seg sammen i svært bratte fjellsider, avbrutt av stupbratte kløfter og åpne elver. Snøen som faller her har vanskelig for å binde seg, noe som resulterer i at en blir stående til pungen i snø for hvert skritt man tar. Er man riktig heldig synker man helt til armhulene. Dette herlige fenomenet er tungt nok i seg selv, men når man i tillegg har en 20 kilos sekk og en 50 kilos pulk i ryggen, blir dette svært så tungt etter noen kilometer i stekende sol og Gore-Tex!

Det var etter at vi hadde tatt oss halvveis ned i dividalens stupbratte sider på dette viset, at vi fikk fullstendig nok og bestemte oss for å prøve en ny vri. Eldstemann spente på seg skiene, mens yngstemann hang seg bak pulken som et levende snøanker. Denne taktikken viste seg å fungere aldeles utmerket, helt til snøankeret fikk luftveiene blokkert av råtten påskesnø, og måtte gi slipp på pulken. Dette resulterte i at den andre halvdelen av reisefølget med pulk akselererte noe voldsomt nedover den tette bjørkeskogen. Det gikk som det måtte gå, og den hasardiøse ferden fikk en brå og brutal slutt i møte med Kværnelva. Vi fikk aldri med oss hvor mange ganger pulken spant rundt sin egen akse, men det var uansett nok til at tømreren i reisefølget endelig fikk bruk for sin fagkunnskap. En forsvarsløs ungbjørk og en av veivesenets brøytestikker, ble ubønnhørlig hugget ned og henger den dag i dag som spjelkestikker på pulkedraget.

 

6) 1 stk. pilkestang

Ettersom vår største røyefangst til nå er på rundt halvkiloen, kan det umulig være fiskens skyld at pilkestikken har avgått med døden. Eldstemann har etter hvert begynt å mistenke yngstemann for å ha blitt så ivrig da han så fisken smatte på akkaråtet, at han røsket til med en kraft som lett kunne landet en liten spekkhuggerunge.

 

7) 1 stk. Trangia gryteklype

Denne har vi ikke direkte ødelagt, snarere mistet. Etter mange kalde timer på isen med hodet halvveis ned i pilkehullet, har vi endelig resonert oss frem til at det er mye behageligere å holde soveposen. Kan man i tillegg kombinere fisking og sovepose, blir det ikke stort bedre. Derfor har vi begynt å bore et pilkehull hver i forteltet. Disse dekkes til med to kryssfinerplater når pilkehullene ikke er i bruk, slik at ting som skal være over isen virkelig holdes over isen. Gryteklypen vår var en av de tingene som så avgjort burde vært over isen. Det var i et kjedsommelig øyeblikk eldstemann fant ut at han ville stikke hodet ned i hullet for å se etter fisk. Fisk fikk han da også beskue, men kun for et forsvinnende kort øyeblikk. De artseksemplarene som var å se, tok raskt finnene på nakken da noe som lignet besynderlig på en gryteklype kom seilende ned gjennom hullet.

 

Kautokeino - Narvik etappen har utrolig nok bestått av mer enn bare mat og ødeleggelse. Vi har også sett natur. Fantastisk natur sådan! Fra endeløse vidder i Finnmark som strekker seg flere horisonter innover i Finland, har det bare gått en vei. Rett opp, bokstavelig talt. Når man nærmer seg ”treriksrøset” som er grensen mellom Norge, Sverige og Finland begynner ting å skje. Plutselig har

naturen blitt lei av å være flat, og bestemmer seg for å skyte til himmels og kanskje enda litt lenger på norsk side. Denne markante overgangen var så til de grader overveldende, at vi hadde vanskeligheter med å finne ord som kan beskrive det vi var vitne til. Nasjonalromantiske som vi er, gjør vi uansett et forsøk, og her er ordene vi til nå har klart å komme opp med: Storslått, overveldende, makeløst, himmelsk, mektig, fantastisk, utrolig, vakkert, enormt, massivt, imponerende, magisk, suverent, ubeskrivelig, majestetisk samt svulstige superlativer vi heldigvis har latt gå i glemmeboken.

 

En ting har slått oss i løpet av turen... Dersom noen vitebegjærlige og informasjonshungrige sjeler der ute planlegger en lignende tur; for all del, styr under denne siden som deres primære informasjonskanal! Vi kan derimot komme opp med et snedig lite tips i dette henseende. En sen kveld vi satt og sløvet i turistforeningshytta (!) på Lappjord, tittet plutselig et solbrunt og kjernesunt ansikt forventningsfullt inn gjennom dørsprekken. Ragnar Fjeld hadde mirakuløst nok krysset våre spor og presenterte seg som ”Norge på langs � nordgående”. Det var to imponerte sjeler som kunne konstatere at denne karen faktisk hadde full kontroll på hvor han hadde vært og hvor han skulle. For vår egen del har vi ikke kontroll på noen av delene og vi prøvde desperat å høste lure tips for ruten videre. Det fikk vi da også, men de har vi allerede glemt. Uansett, takk for en hyggelig kveld Ragnar, og god tur videre. Gå inn på www.breogfjellsport.no/npl/ for å få vite mer om Ragnars tur.

 

Vår geografiske inkompetanse til tross: Noen få navn har vi klart å feste oss ved, enten fordi vi har funnet dem svært skremmende eller hysterisk morsomme. Noen av disse stedene har vi måttet passere, mens andre har vi holdt oss langt unna. Vi har her gleden av å presentere:

 

Steder vi ikke føler oss helt trygge på

Gádjariegádanjávri, Govdavuohppenjárga, Guovdageaidnu, Láhpoluoppal, Eemelinmuurivaara, Mohccehatmohkki, Mallán Luonnonpuisto,  Ieáhkkasnjaaskejavri, Njárgavárnjárga, Suolovuopmi, Rássegáljávri, Rásseadjatgorsa, Lulimus, Dorskavárri, Mohkkejohka,  Gæd’gesbada’cåk’ka.

 

Som alle gode ting, har også dette reisebrevet en ende. Det er denne enden vi nå nærmer oss. Før vi tar et siste litterært krumspring, vil vi benytte anledningen til å takke for mange hyggelige innslag på gjesteboken, samt alle som er med på å støtte Global-KRIK. Vi håper det blir flere av dere! Vi vil også sende en takk til Sportsnett, Devold og Acapulka for glimrende service og oppfølgning så langt på ferden. Tusen takk til Jorunn for å ha slept kilovis med utstyr tur/retur Narvik, strålende kokkekunst, stor tålmodighet og sårt etterlengtet selskap. Og nesten sist, men definitivt ikke minst: Narviks store sønn, Frank Hansen. Selv om vi ikke kjente ham fra før av, hentet han oss på togstasjonen, viste oss rundt i Narvik og betrodde oss nøklene til leiligheten sin for hele fire dager. Dette har slitne kropper satt uendelig stor pris på, og vi er dypt takknemlige. Også en stor takk til Nadar Santana for å ha satt oss i kontakt med Frank, samt våre foreldre som tar seg av mer der hjemme enn vi strengt tatt er klar over.

 

Da, kjære lesere, er det snart tid for avskjed. Men si oss: Hva betyr adjø? Det betyr vel i all sin enkelhet at vi ikke snakkes før neste gang. Når det blir, vet vi ærlig talt ikke. Vi vet vi skal innom et sted kalt Sulitjelma, men av en eller annen grunn tillater vi oss å tvile på internett-tilgangen der. Vi skal uansett prøve å gi små drypp via mobil. For at dere ikke skal savne oss altfor mye, skal vi her gi dere noe å tenke på til neste gang. Dette tenker i hvert fall vi mye på. Ha et fint liv så lenge!

 

Ting man gjerne tenker på når man trekker pulk

- Vakre dikt som ”Svettsekkjen”, ”Kjære flyttsame” og lignende.

- Hvor mange mil er det til neste horisont?

- Geir Olav Areklett og hans noe tvilsomme historie om en sovende ”sirkusisbjørn” på Sandvesanden. Folk skal ifølge Geir Olav ha trodd det var en hund og derfor latt den sove videre. Hvor han har disse spinnville fantasiene sine fra, aner vi ikke, men dersom noen av våre lesere kan avkrefte/bekrefte om historien er sann, hadde vi satt stor pris på dette!

- Latterlig dårlige vitser på bekostning av den som går foran og orienterer/tråkker spor. Eldstemann leder til nå idiotstatistikken da han klarte å lire av seg denne herlige lille skøyeren midt inne i tjukkeste Finland: Hvorfor har ikke jeg penger når Geir E rik...

- Hvordan klarte folk seg før i tiden uten solbriller? Syntes de det var behagelig å være snøblinde? - Hvor i himmelens navn er vi, og hva driver vi egentlig med??

 

Publisert 21. April av Kjell Magne og Geir Erik

Narvik -> Sulitjelma/Fauske


22 - 30. april

Filmer

 

Film 1 : Det minstemann her prøver å stotre frem, er; "håper han tryner..."

Film 2 : Vi står og venter på scooterhaik fra fjellrednings-tjenesten på ritsem. Isen på det 1 mil brede regulerte vannet er i ferd med å sprekke, så vi har det travelt...

Film 3 : Bak i scootersleden over vannet ved ritsem.

Film 4 : Bak i scootersleden fremdeles...

Film 5 : En helt vanlig dag...

Film 6 : Kveld i teltet.

Film 7 : Morgen i teltet.

Film 8 : Nok en helt vanlig dag...

 

Kjære lesere over det ganske land!

 

Ettersom vi i det siste har skjemmet dere helt bort med lange avhandlinger om vår lille eventyrreise, blir vi nødt til å fatte oss i korthet for å få dere ned på jorden igjen.

 

Etappe 4, Narvik - Sulitjelma, har vært alt annet enn lett og kan oppsummeres i fire ord: Full snøsmelting og vill panikk! Vi trodde situasjonen var fullstendig under kontroll, helt til vi tidlig en morgen våknet av at noe var forferdelig galt. Hele 10 mil fra Sulitjelma hadde det for alvor begynt å livna i lundar og lauvast i li. Vi hørte lyder og observerte dyr som slett ikke var noe godt tegn for to karer med pulk og ski i høyfjellet. Småfugler kvitret, bekker klukket, humler surret og hestehoven sprang ut i full blomst. Vi er normalt ikke av sorten som lett lar oss stresse, men i løpet av de siste fem dagene har blodpumpen virkelig fått trening. Vi har spurtet forbi fjellområder som Rago, Sarek og Padlejanta mens mose, grus, småstein og lav har stått rundt pulken. Det er jammen en merksnodig opplevelse å befinne seg 10 mil til fjells med vann til knærne, lyng så langt øyet kan se og en 60 kilos pulk på slep som ikke har noe å gli på.

 

Stikk i strid med vår gode turfilosofi, har det også blitt svært lite søvn på oss i denne perioden. I snøsmeltingen er det ofte best å bevege seg på nattestid pga. det lille skarelaget som danner (eller burde ha dannet) seg på overflaten. Dette har resultert i gudsjammerlige vekkerklokkeinnstillinger som 03.00, 04.30 og 05.00. Men tross utallige forsøk; skarelaget har uteblitt og vi har våknet til regn, sludd, dårlig sikt, vind og mildvær. Et herlig liv, med andre ord! Man kan vel trygt si at snøsmeltingen tok oss fullstendig på sengen, noe som har ført til beinharde 12 - timers dager, blodslit i lyng og gråstein, iskald vassing i overflatevann til knærne, smådristige elvekryssinger med tau og ispigger, samt småfrekke nedkjøringer med en sliten pulk. Når man tenker på at vår opprinnelige reiseplan var å nå Meråker med pulk og ski (omtrent 70 mil sørover), bør det gå opp for dere hvilke organisatoriske genier vi egentlig er. Uansett; lokalfolk i området forteller at det er minst 40 år siden det var så lite snø i fjellene. Det skulle bare to karer fra Karmøy til for at snøen skulle forsvinne en måned for tidlig...

 

De fem siste panikkslagne dagene har vi hatt æren av å kjempe side ved side med Åge Lindstad, 58-åringen fra Moelv (nevnt i tidligere reisebrev). Etter å ha sett hva denne karen er i stand til rent fysisk, har han begynt å gå under kallenavnet ”Skinnet”. Seigere enn reinsdyrskjøtt og staere enn bukk, der har vi Åge i et nøtteskall. Vi har med andre ord endelig funnet skinnet som ikke bedrar. Åge snakker stadig om en dame som heter Beate. Det virker som om han liker henne svært godt...

 

Akkurat nå befinner vi oss i Fauske og bor hos verdens hyggeligste ektepar, Gunnar og Marit. Tusen takk for lån av kjellerstue, åpne dører, vask av klær, lån av dusj, fantastisk mat, gode historier og utrolig godt selskap. Også tusen takk til hele deres familie for varm velkomst! Takk Sølvi med familie for lån av bil ut til Bodø flyplass, lån av internett samt hyggelig kaffebesøk. Også en varm takk til Jorunn og Marte som satt oss i kontakt med sine fantastiske slektninger i nord. Dere reddet oss fra to netter i Shell Selects vaskehall med russefeiring rett utenfor porten...Også en takk til Tom Gunnar for Ostepop og filmkveld samt en overdådig friluftsmiddag på polarsirkelen.

 

Vi vil også benytte anledningen til å takke gjengen i Djevlepasset (opp dit skulle vi). Det smakte godt med pølse, bacon, kaffe og godt i koppen etter en strabasiøs førstedag med kuling ut fra Narvik. Dere er de fire vennligste djevlene vi har møtt!

 

Også takk til Per E. Hansen med kompis for hyggelig samvær og god mat på Hundalshytta! Det var triveligere der inne enn ute.

 

Til slutt en stor takk til Jan Sundfør i firmaet Johs. Sundfør AS som fikset gratis og rask flyfrakt av nødvendig utstyr for oss! Uten din hjelp hadde snøsmeltingen ført til en mye lengre stopp enn strengt tatt nødvendig. Vi er utrolig takknemlige!

 

Vel, kjære lesere. Det var en liten tilstandsrapport fra gutta i nord! Vi beklager litt mangelfull bildedekning denne gangen, noe som er et resultat av stort hastverk og paniske tilstander. De bildene dere allikevel får se, er fra de gangene vi hadde våre roligste og mest harmoniske øyeblikk... Uansett, vi beveger oss ut fra Fauske med sommerutrustning i overmorgen. Hvor vi legger veien, vet vi ikke enda. Alt til sin tid! Det vi imidlertid er svært sikre på, er at det kommer til å bli den mest snørike mai måned i manns minne...

 

Snakkes lengre sør!

 

Publisert 07. mai av Kjell Magne og Geir Erik

Fauske -> Mo i Rana -> Hattfjelldal


04-15. mai

Film: Vannblemme

 

Ågudbevaremegvel, hylte minstemann og sank i kne på polarsirkelen. Det eneste som hindret ham fra å innta fosterstilling, var at smertene simpelthen var for store...

 

Fauske - Hattfjelldal skulle vise seg å bli en smertefull opplevelse. At det er mulig å ha så vondt i kroppen 12 dager i strekk var vi rett og slett ikke klar over. Tøffe i fjesene våre satte vi ut fra Fauske med 30 kg på ryggen, lett nynnende på den herlige slageren om ”den glade vandrer”. Vi hadde nemlig klekket ut en listig plan for å lure den forræderiske snøsmeltingen, og hadde bestemt oss for å følge E6 over Saltfjellet til Mo i Rana. Etter tre mils vandring stilnet den vakre nynningen hen, og et snev av uro og tvil satte rot i våre ellers så muntre sinn. Men været var vakkert og fuglene sang, så alt lå til rette for turens første overnatting under åpen himmel. Dermed var sorgene glemt; enn så lenge...

 

Dagen derpå var så vond at vi fremdeles gråter en liten skvett når vi tenker tilbake. Denne dagen prøver vi imidlertid å fortrenge, så vi hopper elegant videre. Det er nemlig nå moroa begynner.

 

Klokken nærmet seg 23.00 på den tredje dag. Det var her minstemann sank i kne og hylte Ågudbevaremegvel så det gjallet i fjellheimen. 10 mils hard asfalt hadde satt sine spor, og i ettertid har minstemann beskrevet hendelsen slik: ”Det føltes som om noen drylte et spett i ankelen på meg”. Ganske vondt med andre ord! Som de smarte karene vi utgir oss for å være, la vi oss til ro for kvelden, spiste stappen vår og stakk hull på et ukjent antall vannblemmer under fotsålene. Slik ble vi liggende musestille i to dager til de verste riene hadde gitt seg. Som et plaster på såret kom Tom Gunnar med fru til oss på vårt sykeleie. Her disket de opp med de herligste retter, før de forlot oss med dagens VG og litervis med trøstende Cola. Med denne vidundermedisin i kroppen, samt en beroligende telefonkonsultasjon med fastlege hvor vi fikk vite at det sannsynligvis bare dreide seg om en overbelastning eller en leddbåndsskade, fortsatte vi glade til sinns. Nå hadde vi det bare ganske vondt og ikke veldig vondt. Forfriskende!

 

På den tredje dag etter sykeleiet, to fattige kilometer fra Mo i Rana, gol jammen meg minstemann igjen. Da han segnet om i grøftekanten etter 20 mil på asfalt, ble eldstemann omsider bekymret og slengte ham inn i en taxi retning legevakten. Her fikk han skumle piller og beskjed om å ta det med ro en ukes tid. En liten rakker av en betennelse hadde sneket seg inn i senefestet i ankelen hans. Skadeskutte tasset vi betuttede ut i regnet. Hva skulle vi gjøre?? Det var da vi kom i hu mannen med motorsag og vernebriller vi hadde truffet i grøftekanten tidligere på etappen. Sett bort fra motorsagen virket han til å være et trivelig individ, og til alt hell hadde han lagt igjen en hilsen på gjesteboken vår. Ettersom vi ikke eier skam i livet, sporet vi ham nådeløst opp og forklarte vår fortvilte situasjon med gråtkvalte pipestemmer. Trond Jensen tok oss under sine beskyttende vinger og ba oss hjem til dekket bord og ly for natten. I tillegg til god mat og sårt trengt hvile, kom det godt med at hans kone Siv og datter Tove var sykepleiere. De forbarmet seg over oss og sykepleiet våre etter hvert så sjarmerende føtter. I tillegg hadde vi gleden av å bli kjent med Sivs mor, Solveig på 70, som sørget for å bryte oss ned psykisk med systematisk mobbing før vi forlot Mo i Rana.

 

En natt på myke madrasser var alt som skulle til før nok en listig plan tok form i våre hoder. Kunne vi ikke gå, kunne vi vel jammen meg trå! Hadde vi da vært klar over hvilke nye og snodige former for smerte som skulle følge de neste fire dagene, hadde vi nok tenkt oss om to ganger. Det gjør vi derimot aldri... Ravende og haltende tok vi oss frem gjennom Mo i Ranas vakre gater og streder, og etter tre timers intens og innbitt jakt var vi klare til å fortsette vår selvutslettende ferd på to fullutstyrte jernhester.

 

Nok en gang glade til sinns og storfornøyde med vår idiotiske plan, trosset vi legens råd og la i vei samme dag. Og nok en gang lett nynnende, denne gang på Bjarne Brøndboes vakre melodi om en kar som kjører E6, rullet vi ut fra Mo i Rana mens vinden rusket oss lekende i håret. Så kom oppoverbakkene...

 

Sykkeletappen på fire dager og 130 kilometer fungerte til dels etter planen. Anklene ble riktignok avlastet, men til gjengjeld ble resten av leddene og musklene i kroppen mishandlet på det groveste. Til de av dere, kjære lesere, som lurer på hvordan vi har hatt det de siste dagene; her er et lite eksperiment dere kan gjennomføre på fritiden:

 

1. Hakk opp veistrekningen Haugesund - Sauda (og enda litt lenger). Vent en måneds tid til regn og sludd har ordnet riktig så festlige forhold.

2. Kakk deg selv veldig hardt i ankelen før du ikler deg en 30 kilos ryggsekk og hopper sprettent opp på sykkelsetet.

3. Påkall enda mer regn og sludd før du legger trykk på pedalene. Se opp for elg i veibanen og hissig tungtransport.

4. Gjennomfør den nevnte strekningen. Ta gjerne kontakt med oss i etterkant dersom du trenger en skulder å gråte på. Vi forstår hvordan du har det!!

 

Etter 33 mil med fryktelig vondt befinner vi oss endelig i Hattfjelldal, rett nord for Børgefjell. Her tar vi en kjemperast på en hel dag, før vi rømmer bygda selveste 17. mai. Og da helst før skolekorpsene for alvor gjør sitt inntog med liflig hornmusikk og rørende versjoner av vår vakre nasjonalsang. Vi er redd dette kunne blitt i overkant mye for oss!

 

Helt på tampen vil vi, tradisjonen tro, takke og bukke til folk som fortjener det. Bjørn Thomas på Intersport i Fauske for fremragende service og uvurderlig hjelp i et kritisk øyeblikk. Devold for nok et gavedryss. Sporten Havna (Sport-1) i Mo i Rana for kjempeservice og gratis utlån av sykler. Og sist men ikke minst, familien Jensen for varm velkomst og hyggelig selskap i Mo i Rana!

 

På grunn av at snøsmeltingen fremdeles bøller med oss, er vi ikke helt sikre på hvor vi legger veien enda. Det får tiden vise. Planen er uansett å havne opp Trondheim i månedskiftet en gang. Det klarer vi helt sikkert ikke...

 

Publisert 16. mai av Kjell Magne og Geir Erik

Hattfjelldal -> Meråker


17-31. mai

SUMARKRINSEN

 

Eg flettja vil ein sumarkrins,

med nett utsprongje blomar.

I krinsen finns der engsoleie, kvitveis og fiolar.

 

Ja, blomar er so uskyldsreine, venelege, tryggje.

So lat oss ver som blomane

og venskapskrinsar byggje.

 

O sæle meg! Kor lykkeleg

eg sit i enga blid!

Med fagre krinsar prisar eg

den vene sumarstid!

 

Hør og se Geir Erik proklamere «Sumarkrinsen»

 

Ja folkens! Sommeren er over oss og fjellene er i ferd med å skifte farge. Hvitt går sakte men sikkert over i forfriskende grønt og dyr, fugler, trær og bekker våkner opp fra den lange vinterdvalen. Hattfjelldal - Meråker er historie og vi tar oss selv i å undre: Hvor ble vinteren av? Tiden flyr jammen oss fort...

 

Kjære lesere! Vi vil nå prøve noe vi ikke tidligere har prøvd. For å gi dere en aldri så liten følelse av tilstedeværelse, vil vi nå ta dere med på noe vi har valgt å kalle en «tankereise». Det første vi vil du skal gjøre kjære leser, er å sette deg godt tilbake og lukke øynene. Dette kan kanskje by på enkelte problemer med tanke på videre lesning, men det er vi sikre på at du som den oppvakte sjel du er finner en løsning på.

 

Vi begynner med å stimulere hørselssansen. Prøv å fremkalle den vennelige klukkingen fra en doven elv som sakte renner forbi. Dersom du hører riktig så godt etter, kan du svakt høre gjøkens dovne koko oppi lia og kanskje også noen sauebjeller, knitringen fra kaffebålet og vinden som leker lett i tretoppene. Gjem disse lydene i hodet og gjør deg klar til å gyve løs på luktesansen. Det lukter bål, nytrukket kaffe og duggfriskt gress. Nok om det! Nå går vi over til den sansen vi beskatter mest, nemlig synssansen. Se for deg at du kommer langs den vennelige elven en sen og lys sommerkveld. Solen kaster sine siste stråler over fjelltoppene i horisonten og du kan tilfreds konstantere at de siste snøflekkene er i ferd med å forsvinne. Rundt deg på alle kanter står hvitstammet bjørk i full blomst, og innimellom en og annen trollfuru full av visdom. På den andre siden av elven lunter en reinsfamilie sakte forbi. Ettersom du har all verdens tid, stopper du opp og nyter det vakre synet før du lystig vandrer videre.

 

Etter en stund kommer du til en liten lysning i skogen. Den er kledd med det grønneste gress og du føler straks at her hører du hjemme. Øyet ditt fanger opp et lite lysglimt, og på den andre siden av enga skimter du et bål som slikker opp mot kveldshimmelen. Full av undring og beven trekkes du mot lyset som en møll. Det ligger to gutter på hver sin side av bålet. Vakker poesi strømmer ut fra deres skjeggete fjes og du blir stående og lytte mens all verdens bekymringer forsvinner som dugg for solen. Da guttene omsider får øye på deg, smiler de vennelig, rekker deg en rykende, varm kaffekopp og ønsker deg velkommen hjem...

 

Nå kan du åpne øynene! Du kjente oss kanskje ikke igjen, men guttene; Det var oss! I skrivende stund har vi det faktisk akkurat slik som beskrevet i vår lille «tankereise». Vi skriver 28.mai, vår 91. dag på reise.

 

Nasjonalromantiske som vi er, la vi ut fra Hattfjelldal på selveste 17.mai. Med sekkene stivpyntet med flagg og bygdas skolekorps på trygg avstand, marsjerte vi lykkelige inn i Nordlands mektige skoger. Stikk i strid med god 17.mai-tradisjon viste værgudene seg fra sin beste side, og som om ikke det var nok dumpet vi over tidenes leirplass langs bredden av Vefsnavassdraget. Det eneste som nå manglet var den berømte prikken over i'en. Den prikken fikset vi imidlertid fort med en fyrstikk, store mengder ved og hver vår 17. mai-muffins. Det var med tunge hjerter og vemodige sinn vi forlot denne perlen av en leirplass dagen etter, men man må da videre. Lite visste vi om at resten av etappen skulle komme til å stå i sauens tegn. Sauen; dette sjarmerende, lille, krøllete dyret som med sine store, undrende øyne fulle av livsvisdom kan få enhver hardhaus til å smelte.

 

Det var fullstendig uten baktanker og snedige planer vi dumpet ned i gårdstunet til fam. Gartland en sen og regnfull aften. Med store, tårevåte øyne spurte vi med skjelvende stemmer om vi kunne telte på plenen deres. Det kunne vi. I tillegg inviterte de oss inn på «våffelkak», noe vi ikke hadde den fjerneste anelse om hva var, men fulle av eventyrlyst takket vi modig ja. Våffelkak viste seg å være det vi i resten av landet omtaler som vafler, denne herlige, hjerteformede fristelsen som vi til nå på turen har sett så altfor lite til. Det ble en svært så hyggelig aften og før vi visste ordet av det var vi hyret inn som gårdsgutter for dagen derpå i bytte mot kost og losji. Dette var startskuddet for vårt saueeventyr. Dagen etter gikk med til å fange små, forsvarsløse lam, henge dem på vekter, gi dem makkekur og jage dem til fjells. For to gamle avløsere som oss var dette stor stas, og det var som om vi hadde funnet tilbake til vår ungdoms vår. Steinar og Kjersti foret oss med vafler dagen gjennom og

sørget dermed for å holde arbeidsmoralen på topp. Da kvelden kom var vi også så heldige å få stifte bekjentskap med deres to sønner, Sivert og Peder. Vi synes disse var svært så hyggelige, selv om de ifølge Kjersti (moren) var nokså «molskarvåt». Dette skjønte vi heller ikke hva var, men etter litt forklaring endte det opp med at de var to rampete skarver... Trøndere er et snodig folkeferd, de snakker så fryktelig rart.

 

Vi mener å ha hørt et sted at alle gode ting må ta slutt, så gjorde også oppholdet hos fam. Gartland. Godt uthvilte og fulle av nytt pågangsmot, la vi atter en gang kursen inn i fjellene. Vi hadde ikke mer enn forlatt veien før vi snublet over nok en saueflokk. Disse skulle visst også til fjells og ettersom gjeterne i flokken inviterte oss med på saueslipp, klarte vi simpelthen ikke å si nei. Fam. Gravbrøt var et ypperlig turfølge på vei opp i Snåsafjellene, og som trofaste gjeterhunder hang vi på dem som best vi kunne i to dager. Ifølge dem var vi flinke. Uansett, takk for hyggelig samvær og god oppvartning!

 

Vi var nå overlatt til oss selv igjen, og da det plutselig sluttet å regne etter flere dager med drittvær, klarte vi ikke lenger å motstå fristelsen. Vi kastet fra oss sekkene og la på sprang gjennom frodige blomsterenger, mens kjøttspurver og jaktmeiser ønsket sommeren velkommen. Ettersom det er nokså slitsomt å løpe i sakte kino gjennom frodige blomsterenger, slik man ser på film, la vi oss ned i den stekende solen for å hvile en stund. Vi hadde såvidt inntatt drømmeland da en illevarslende knurring brøt stillheten. Vi trodde knapt det vi så da vi fikk gnidd søvnen ut av øynene. Der, midt blant engsolei og kløver med fiskestang, bustete hår og et flir rundt kjeften, stod han; «Skinnet», også kjent fra tidligere reisebrev som Åge Lindstad. Det ble nok en gang et trivelig møte med krigeren fra Moelv før våre veier skiltes dagen etter. Vi møtes sikkert igjen...

 

Etter ti dager i fjellet med våre første glimt av sommer, kom vi idag lett joggende inn til Meråker, vår største milepæl til nå på turen. Som vanlig nynnet vi på en vakker melodi, slik man gjerne gjør når man er glad. Denne gangen var det Olav Stedjes nydelige vise om nattergalen og alle skuggane som fikk gjennomgå. Vi får frysninger hver gang vi hører denne...

 

Som seg hør og bør har vi også noen vi vil takke denne gangen. Vi begynner med Devold og vår kontakt Grete som nok en gang har sørget for gavedryss, fantastisk service og glimrende produkter. Den søde pigen på hotellet i Trones, Laila, som gav oss mat, dusj og sjokolade. Vi fikk aldri besøkt din søster i Grong, men du må hilse så mye! Lillian og John Solbakken ved foten av Børgefjell for mat og dusj. Det gamle ekteparet ved Nedre Fiplingsvatn for overnatting. Til slutt takk til Bjørn Stormoen i Verdalen for strålende oppvarting og hyggelig selskap.

 

Nå får det jammen oss være nok for denne gang! Vi slenger oss på toget til Trondheim for å besøke Ingrid og Solvår og ha en urban ferie. Vi kan knapt vente med å suge til oss av byens kultur, samt tråle de mange museumene som finnes der... Ja, vi kan spøke! Kjærestebesøk blir det visst også. Her skal ben og kropp få hvile i tre dager før vi på nytt vender nesen sørover, denne gang med svartkjele og fiskeutstyr i sekken. Vinteren er for alvor over!

 

Publisert 01. juni av Kjell Magne og Geir Erik

Meråker -> Vågåmo


06 - 21. juni

Film 1: Soloppgang den første natten på vandring.

Film 2: Kjell Magne vader i halv fem tiden på morgenen. Kaldt er ordet!!

Film 3: Umennesklig trett!

Film 4: Elvene blir stadig større..

 

Friske, sunne og i djevelsk godt humør, la vi ut fra Meråker den 06.06.06. Hva vil de neste dagene bringe, undret vi oss. Svaret fikk vi raskt. Et døgn etter avreise lå yngsteman med feber høyere enn Galdhøpiggen og svettet i sin allerede gjennomsvette sovepose. Til nå hadde vi krysset Finnmark, Troms, Nordland, Nord-Trøndelag, Finland og Sverige, samt trosset bitende vinterstormer, smeltende snø og ond asfalt. Alt dette og enda litt til uten et eneste sykdomsdøgn. Hvorfor akkurat nå, tenkte vi. Svaret viste seg å være enkelt. Vi hadde i et svakt øyeblikk falt for fristelsen til å oppsøke storbyen Trondheim for å treffe igjen venner og kjente. Trondheim; denne vakre perlen av en by hvor siviliserte mennesker bedriver siviliserte aktiviteter i rene og pene klær. Nydusjede og feiende flotte. Kan de kan også vi tenkte vi, og ti minutter etterpå luktet vi for første gang siden februar friskt av sepe. Det var da ting for alvor begynte å gå galt. Vi har nemlig funnet ut at bak sine sjarmerende fasader og smilende kafeer, er Trondheim en ond og tikkende pestbombe som med sin etterhvert svært så uvante bakterieflora raskt satte rot i våre kjernesunne legemer. Slik den skadde reinen trekker seg bort fra flokken for å pleie sine sår i fred og ro, slik trakk vi oss opp i fjellene for å la Moder Natur legge sin legende hånd over våre virusbefengte kropper.

 

Etter kun et døgn på sykeleiet stakk yngstemann atter en gang sitt friske og morgensunne fjes ut av teltet og erklærte at ferden mot sør kunne fortsette. Noe den da også gjorde, og det i et forrykende tempo. Det hang nemlig en gulrot langt der fremme. Vi ventet besøk! Det var kun fire minus: Dagene begynte å bli fryktelig varme, elvene vemmelig store, dalene umenneskelig dype og det var gudsjammerlig langt til møtestedet...

 

Det var etter en brennhet og svært ubehagelig dag i solen, at løsningen på det første og største minuset kom til oss i form av en vakker sang vi etter hvert har blitt så glade i. Da vi på kvelden satt og grunnet over våre problemer, begynte vi plutselig å synge unisont, slik brødre ofte gjør. De vakre ordene fylte sommerkvelden, og i ly av trærnes duvende grener tok en listig plan form. «Du skal ikkje sova bort sumarnatta, ho er for ljos til det...». Og som sunget, så ble det også gjort. Da solen dukket ned bak tindene i vest på vår 105. dag på tur, våknet vi til liv. Stille som dvergmus smøg vi oss over sovende fjell og gjennom slumrende daler. På dagene hvilte vi i skyggen av duvende løvtrær. De varme og lyse sommernettene i høyfjellet må vel kunne sies å være noe av det mest storslåtte vi har vært vitne til. Snakk om å føle seg alene!

 

Vi hadde nå funnet en tilfredsstillende løsning på det første minuset, men det var enda tre minus igjen som nevnt ovenfor. For å knekke disse nøttene tok vi frem en taktikk vi tidligere har prøvd med stor suksess. Nok en gang lot vi fanden ta bolig i oss. Så mens dere, kjære lesere, pleiet deres relasjoner til Ole Lukkeøye, vadet vi elv etter elv, krysset dal etter dal og vandret gjennom enorme myrområder. Vi lot oss ikke selv hvile før vi hadde tilbakelagt minst 30 kilometer hver natt. Når vi tenker tilbake på dette nå i ettertid, får vi lyst til å gråte en tåre eller to. Visst var det vakkert, men med lite søvn på dagene på grunn av 26 grader i skyggen, ble det etter hvert svært slitsomt. Det som holdt oss gående var tanken på gulroten som ventet i det fjerne.

 

Tirsdagkveld, den 13.06.06. snublet vi utslitte, våte og tjafsete ned i Innsett. Gleden var stor da den første gulroten, politibetjent Sjur Stava, kom oss løpende i møte med store, forventningsfulle øyne. Kameratslige knyttneveslag ble utvekslet i et hissig tempo mens gledestårer strømmet fra stålmannens ansikt. Da den første gjensynsgleden omsider hadde roet seg noen hakk, tittet jammen oss den andre gulroten beskjedent ut fra skogen. Jorunn Jette, tidligere omtalt som «plommen» og eldstemanns faste følge, hadde også hørt fjellets kall og skulle nå vandre med oss gjennom moskusens rike. Det ble en særdeles festlig aften med bålbrenning, fiske og røverhistorier.

 

Dagen etter var hardkjøret i gang, og de besøkende fikk stifte nådeløst bekjentskap med hard asfalt og vannblemmer, samt hissige bondekoner og utallige mengder blodmidd i teltet. Gleden var derfor stor da vi, etter en heidundrende oppstigning, skuet innover Dovrefjells mektige landskap. Noe så vakkert skal man lete lenge etter! Med utsikt til Trollheimen i nord, Snøhetta i vest og Rondane og Jotunheimen i sør, kjente vi plutselig en intens trang til å iføre oss bunad og lusekofte, spille hardingfele, danse halling og spise lefse med brunost. Det gjorde vi imidlertid ikke, men Sjur var svært nær ved å gi etter for presset.

 

Selv om forsvaret bokstavelig talt torpederte vår opprinnelige innfartsvei ned til Dombås, kom vi oss over fjellmassivene med livet i behold. Vi hadde selvfølgelig truffet på den siste militærøvelsen noensinne før skytefeltet i Dovre skal stenges ned. Enkelte nedleggelser er heldigvis av det gode...

 

Reisefølget kan nok skryte på seg å ha deltatt på en av de vakreste etappene på turen. I tillegg til at vi har stiftet bekjentskap med villrein, rev, moskus, ørret og mygg, har været oppført seg noenlunde bra med oppholdsvær på dagene og regn på nettene. Elvevadinger har vi også hatt nok av, til Jorunns store begeistring. Enorme mengder sjokolade har gått med til å lokke henne over de største elvene. Jenter er enkle på det viset; har man en sjokolade i bakhånd (noe vi alltid har) kan alt fikses.

 

Når vi nå sitter alene igjen på Vågåmo, klare til å gi oss Jotunheimen i vold, vil vi takke for eminent reisefølge og gratulere med 15 tilbakelagte mil i løpet av seks morsomme dager. Sjurs rørende tolkninger av Bjørn Eidsvåg-slagere med tilhørende «dansing», har sørget for å holde turmoralen på et usedvanlig høyt nivå. Jorunn har, med sine hårreisende utsagn om hvor enkle menn er, holdt diskusjonen og samfunnsengasjementet i gruppen levende. Til tider svært levende. Vi fant i fellesskap ut at hun tok skammelig feil i alle sine utsagn, og utfallet ble som regel tre mot en. Med andre ord et overveldende flertall til hankjønnets fordel. Snodig det der...

 

Da er turen kommet til vår faste takkespalte. Denne blir merkelig nok kortere jo lengre sør i landet vi kommer, men vi har da klart å spore opp hyggelige individer også her. Vi begynner med å takke Ingrid Garvik og Solvår Bø for husrom, fantastisk oppvarting og hjelp til sosialisering i den skremmende storbyen Trondheim. Så mange mennesker på en gang...

 

Tord Bretten, oppsynsmann i Dovrefjell, for gode tips om rutevalg og snøforhold, samt utlån av sin koselige fjellkoie. Det var godt å få tørket sko og klær etter en heller våt elvekryssing. Hvordan i himmelens navn har du fått en slik jobb?

 

Til slutt en takk til den søde damen Laila, som skaffet oss svært billig overnatting på Dovrefjell Hotell i Dombås. Dette satte Sjur stor pris på!

Da er også dette reisebrevet over, og vi er nå klare til å begi oss ut i kjent terreng, nemlig Jotunheimen og Hardangervidda. Dette blir første gang til nå på turen vi går gjennom områder vi kjenner oss igjen i. Besøk skal vi også få! Vi vet bare ikke når, hvor og av hvem. Det får tiden vise...

 

Publisert 22 Jun 2006 av Kjell Magne og Geir Erik

Meråker -> Vågåmo


06 - 21. juni

Film 1: Dokumentar: Hvordan DNT kløyver ved.

Film 2: Ørretsesongen er i gang, del 1

Film 3: Ørretsesongen er i gang, del 2

Film 4: Dokumentar: Skarveheimen; himmel eller helvete??

Film 5: Beskjeden far i telt!

 

Til de av dere som på forhånd satte store undrende spørsmålstegn ved om vi i det hele tatt klarte å bestille flybilletter til Nordkapp; dere er snart gjort til skamme og dere vet det godt! Skal dere stoppe oss nå, bør det settes i gang drastiske tiltak straks. Og da mener vi både drastiske og straks! Om mindre enn tre dager legger vi nynnende og glade ut fra Haukelisæter med kurs for Lindesnes. Om dere ikke innen den tid innfinner dere i veikanten med enten granatkaster, motorsag eller slegge, er sjansene faretruende store for at vi faktisk når vårt mål. Hvem skulle trodd det? Ikke vi...

 

Det var med store og forskremte øyne vi så Erlend Myrstad komme rallende og ravende inn på tunet på Glitterheim. Blodet sprutet ut av nesen hans og føttene så ut som om ti ville rabies-rotter hadde kost med dem. Han bedyret imidlertid at dette med neseblodet var ”fullstendig normalt”, og at ”det skjer rett som det er”. Hva hælene angikk mente han at dette ikke var mer enn en mann måtte tåle, og som de glade og naive individene vi er, tok vi dette for god fisk og la på sprang innover Jotunheimen med Erlend hakk i hæl. De tre dagene som fulgte var hektiske, men da vi skilte lag med vårt reisefølge var vi alle enige om, slik seg hør og bør, at det hadde vært en flott, ja, faktisk spektakulær reise... Når det gjelder mektig natur er det lite som kommer opp mot Jotunheimen, og det var mer enn en gang vi kjente hvor stolte vi var av landet vårt som hadde klart å lage slike vakre og mektige skuer. Da begynte vi gjerne, iført bunad, å synge nasjonalromantiske viser mens vi luktet på blomster og studerte de fascinerende fargespillene i gråsteinen. Selv om Jotunheimen var et høydepunkt i seg selv, er vi likevel en smule skuffet og bitre. Etter å ha trålet turistforeningens brosjyrer i hvileløs jakt etter artige severdigheter å besøke eller se, kom vi over dette sitatet: ”Du vil føle at jotnene ligger og lurer bak steinene du går forbi, eller kanskje de spretter ut av bergveggen så snart du har passert.” Til dette vil vi si: ”Nei! Det følte vi aldeles ikke, og så mye som vi har kikket oss over skulderen disse tre dagene, kan vi med en fast og bestemt neve slå knallhardt fast at ingen verdens ting spratt ut av fjellveggene”. Det er ikke pent å lure folk opp i stry på denne måten! Dette er uansett ikke Jotunheimens feil.

 

Det var etter å ha krysset dette veldige fjellmassivet vi så for oss at vi skulle trave lykkelige inn over Hardangervidda. Slik gikk det imidlertid ikke. Det visste seg at plutselig lå det et nytt fjellområde mellom Jotunheimen og Hardangervidda som vi aldri tidligere hadde hørt om. Skarveheimen dukket plutselig opp på kartet og skapte stor forvirring i en allerede noe forvirret turplan. Menmen, tenkte vi. Dette kan da ikke være store utfordringen. Feil igjen! Skarveheimen bestod stort sett av tre ting: Steinrøys, sørpe og råtten snø i mengder og massevis. Men positive som vi er satte vi opp to brede smil og fortsatte innover heimen fulle av pågangsmot.

 

”Fisk”, hylte eldstemann og dro på land en miniatyr av Keiko, vår alles kjære avdøde spekkhoggervenn. Endelig hadde vinterdorsk ørret tatt til vettet og begynt å bite på våre forlokkende agn. Og for en start på ørretfisket det ble! Kilosørreter vokser ikke på trær, logisk nok, det gjorde heller ikke denne. Men på land kom den og i en fettet stekepanne fikk den en ærverdig bisettelse mens regnet høljet ned ute.

 

Ferden over Skarveheimen ble en snodig blanding av dype daler og høye topper (metafor) rent psykisk sett. Elementene gjorde som tidligere nevnt sitt beste for å motarbeide oss, men samtidig fikk vi sett så mye dyr, fisk, og fugler med egg som aldri før. Dette gjorde oss glade igjen.

 

For de av dere som trofast har fulgt med på disse artige sidene, har dere kanskje fått med dere et bilde av oss i lykkelig harmoni med ekteparet Steinar og Rebecca. Det var før nest siste kveld av vår strabasiøse ferd gjennom Skarveheimen, vi pliktskyldigst stanset for å slå av en prat med noen andre teltende individer vi plutselig snublet over. Og hva gir du oss? Der, midt blant gråstein, mose, fjellsmelle og bjøllesau hadde våre gode venner slått seg ned i ekteskapelig harmoni. Etter mangfoldige kameratslag, gledestårer og ”jøye meg, er det mulig” utsagn, samlet vi oss lykkelige rundt maten deres. Og mat hadde de nok av, i hvert fall helt til vi var ferdige med den, da var den ikke mer. Det var den kvelden, med skjeggene langt nede i kaffekoppene våre og pipene hengende fra munnvikene vi fikk se den. Fjellreven; denne artige lille krabaten som er utrydningstruet og trolig lite fornøyd med det. Som seg hør og bør når man snart er utryddet, smøg den seg stille ut i natten igjen etter å ha gitt seg til kjenne i et minutt eller to. Vi mistenker den for å ha følt seg ensom. Underlig det der... Da vi dagen etter hadde trøstet Steinar med at vi snart møtes igjen, etterlot vi ham nesten tårevåt igjen oppe i fjellene med sin hulde viv. Men ekte (-) menn gråter ikke, så heller ikke Steinar.

 

Det var samme dag vi snublet over kanten ned mot Finse og fikk den mektige Hardangerjøkulen midt i fleisen. Vårt faderlige opphav, Knut Bendik, også kalt pappa, og Kjell Magnes kommende svigerfar, Jon Ådnøy, ventet spente på Finse. De hadde endelig hørt fjellets kall og så nå en gyllen anledning til å forlate kone og hjem, samt gjenoppdage sin ungdommelige oppdagertrang. Veletablerte og godt vante hadde ikke gamlegutta klart å gi helt slipp på det gode liv, så første kveld ble feiret med engangsgrill, cola og koteletter. Dette var selvfølgelig ikke oss imot... Turen over Hardangervidda ble noe annerledes enn planlagt da Jon måtte forlate oss pga. tidsmangel. Han skulle i et bryllup som ikke kunne utsettes en dag eller to, og stakk derfor i forveien for å nå dette. Vi har i ettertid hørt rykter om at en farende fant med vandrerstav og briller har blitt observert sovende under kampesteiner om nettene og luskende i skyggene om dagene. Det har gått opp for oss at det bor ting i Jon som vi på forhånd ikke var klar over... Uansett, takk for tre hyggelige dager på Hardangervidda!

 

Etter at Jon hadde forlatt oss, viet vi stort sett hele vår tid og oppmerksomhet mot en ting: Fiske. Ettersom ørreten hadde vist sin gryende interesse for våre lokkende agn i Skarveheimen, tenkte vi at Hardangerviddeørreten ikke kunne være stort dårligere. Det var den heller ikke, snarere tvert imot. Kvelden var ennå ung da vi slo leir og tasset stille ned mot vannkanten med sultne mager og morderiske blikk. Og der hogg det til! I løpet av kvelden ble det landet fem feite lekkerbiskener fra 500-800 gram, tre av yngstemann og to av faderen selv. Mer mat med andre ord...

 

Fulle av optimisme og med ørretmiddagen fra dagen i forveien friskt i minne, bestemte vi oss for å prøve lykken i et vann lenger nede i hugget. Da selvfølgelig etter å ha løst fiskekort for akkurat dette vannet... Skuffelsen var derfor stor da vi etter å ha trålet vannet med det vi hadde av diverse remedier i sekken, kunne konstatere at fisken var i dårlig humør og nektet å leke med oss. Vi bestemte oss derfor for å avslutte fisket da det begynte å høljregne og trakk oss stille og rolig inn i teltet for å trøste oss med en pipe. Det hjalp betraktelig, og i halv tolv tiden var humøret til minstemann så irriterende godt at han fikk beskjed om å ta med seg stanga og gå. Dette gjorde han, men det tok ikke mange minuttene før han dryppende våt kom hylende tilbake til leiren. Spekkhugger nr. to var dratt på land, denne gangen på 1,5 kg. Den hadde i tillegg bestemt seg for å slippe taket helt inne med land, noe som resulterte i et basketak i vannkanten som kunne gått inn i historiebøkene. Men etter en intens kamp på liv og død, måtte fiskebeistet gi tapt for overmakten.

 

Bortsett fra disse hendelsene kan vi i farten nevne at myggsesongen for alvor er i gang. Så hvis noen av dere, kjære lesere, har tenkt å ta turen opp på vidda i nærmeste fremtid, har vi et godt råd: Hold dere langt unna! Hvis dere derimot bestemmer dere for å trosse våre velmenende og slettes ikke negative råd, ta med dere et par liter Jaiko anti-myggmelk og sterke smertestillende i sekken.

 

Men mygg og annen elendighet til side. Det er tid for vår kjære og etter hvert svært så veletablerte takkeliste. Med så mange hyggelige vesener i denne verden, blir det alltid noen som skal ha en klapp på kinnet.

 

Første menn/kvinner ut er folket på Brimi Fjellstugu. Vi hadde ikke den fjerneste anelse om at dette vidunderlige stedet i det hele tatt eksisterte, før vi snublet over det på vei opp i Jotunheimen. Takk for et meget bra koldtbord! Det var som om vi skulle ha gjort det selv. Nok en gang til vår nye heltinne i Devold, Grete. Takk for all ulla! Takk til Glitterheim for hyggelig betjening og en gratis overnatting. Dersom det er noen som føler seg forbigått, så har vi nok sannsynligvis bare glemt dere... Dette var slettes ikke meningen!

 

I skrivende øyeblikk ligger vi faktisk i hver vår sofa på Seljestad og bøtter innpå med det meste av hva ganen kan begjære. Fredag ettermiddag møtte vi nemlig vår kjære familie på Haukelisæter, etter halvannen måneds pausefri trasking. De puttet oss inn i bilen og kjørte oss til en hytte med dusj og senger. Fæle greier... Ettersom beina skriker etter hvile, blir vi liggende i sofaene til søndag ettermiddag. Da må sannsynligvis noen brekke oss opp i vertikalen, rive fra oss ostepopskåla og sparke oss på hodet ut i Guds frie igjen. Ellers når vi aldri Lindesnes...

 

Publisert 10 Jul 2006 av Kjell Magne og Geir Erik

Haukelisæter-> Lindesnes


10 - 22. juli

Film 1: O herlig stund, vi koser oss sønder og samen!

Film 2: Full forvirring i tåkeheimen.

Film 3: Humørsprederen Kjell. Hvem kunne vært foruten?

Film 4: Ære være pipe og tobakk!

Film 5: Ser du elgen? Det gjør vi...

Film 6: Koselig pause med kornmo.

Film 7: Teltplassen fra hel...

Film 8: Geir Erik filosoferer over de viktige ting i livet.

Film 9: Verdensmesterskap i svette.

Film 10: Rett før det tipper over.

Film 11: Rett og slett rørende! Mr.charming filosoferer.

Film 12: Våre siste timer av vårt livs eventyr! Takk for oss!

 

Det kan skje noe med et menneske når en årgammel drøm er over. Snart begynner jobb og skole igjen, og vår tid som frie fugler som svever bekymringløst over endeløse himmelhvelvinger er over. I et halvt år har vi vært som gasellen på savannen, coyoten på prærien, reinen i Finnmark eller moskusen på Dovre om du vil. Frie og livsbejaende individer på hvileløs jakt etter stadig grønnere gress. I etterkant av noe slikt kan man komme til å kjenne på rastløshet, tomhet og kanskje føle at alt er meningløst. Livets harde realiteter river en stakkar fort ned fra luftige drømmeslott og planter ens føtter hardt og bastant på moder jord igjen, og en innser at det er på tide å bli voksen. Dette har imidlertid ikke skjedd med oss enda. Lykkelige og uvitende om hva som kommer, smiler vi dumt og luller oss inn i minnene fra fordums tid...

 

Etter å ha fått med oss en velfortjent helgehvil på Seljestad med familie, samt Zidanes nedskalling av Materazzi i tidenes VM-finale, la vi på sprang innover Ryfylkeheiene (vi har visstnok vært innom både Setesdalsheiene og Sirdalsheiene også, vi er bare ikke helt sikre på hvor). Solen skinte smørblidt, fuglene kvitret og omgivelsene var slående vakre. Sløvet til sinns etter helgens slaraffenliv, tenkte vi at ”dette kommer helt sikkert til å vare”. Det gjorde det aldeles ikke. På en Norge på langs-tur er det ingenting som heter sjarmøretappe, og dagen etter ble vi vekket av den alltid like herlige plaskelyden mot teltduken. Da vi smøg våre skuffede og betuttede fjes ut av teltåpningen, var det plutselig høst. Skodden lå tykk nede i dalbunnen, vinden tøffet seg og alle himmelens sluser moret seg storlig på vår bekostning. Men er man på tur så er man på tur, og mens tonene til den aldeles nydelige og rørende melodien ”løft ditt hode, du raske gutt” trillet mellom tåkelagte tinder, la vi optimistiske i vei innover skoddeheimen.

 

Det fantastiske med grått og kaldt vær i fjellet, er når regnet omsider opphører og solen atter en gang titter frem (og med dette utsagnet går prisen for tidenes mest irriterende optimister til www.norgepaalangs.com). Fra å være gjennomvåte, kan en endelig få tørk på klær og utstyr. Problemene begynner først når regnet aldri ser ut til å opphøre. Man legger seg, våt til skinnet etter en kald og sur dag, og man står opp til pakking av klissvått utstyr og påkledning av om mulig enda våtere klær. Slik fortonet første del av uken seg for oss. I tillegg var vi så heldige å få stifte bekjentskap med et terreng som så ut til å være bombet herfra til evigheten. Bratt, ulendt og gudsjammerlig glatt er vel brukende adjektiver i denne forbindelse. Men tøffe gutter gråter ikke over en lav sko, så etter noen strabasiøse dager fikk vi endelig lønn for strevet. Da vi nærmet oss Blåsjø, ethvert kraftlags våte drøm, tittet solen nok en gang ned på glade og fornøyde gutter. Vi fikk en lykkelig dag med sol gjemt bak et lett slør av skyer, samt en forfriskende bris. Da ble vi glade igjen. Men dagen etter var både slør og forfriskende bris forsvunnet som dugg for solen. Og slik skulle det bli resten av ”sjarmøretappen”. Stekende sol er ikke til å spøke med, og da vi etter hvert gikk tom for noe så banalt som et jenteprodukt kalt solkrem, måtte vi trekke ned fra fjellene to dager tidligere enn planlagt. Her ble vi godt mottatt av våre trofaste undersåtters verste fiende, dr. Asfalt.

 

Det eneste positive med dr. Asfalt er at han har hatt en tendens til å føre oss forbi en del hyggelige individer på veien. Så også denne gangen. Nedover Sirdalen og utover mot Lindesnes har vi vært innom på både kaffe, middag, kake, båling og ettermiddagsbad i tjern, elver og kulper på et ukjent antall steder. Så på en snodig måte veier dette opp for alle smertene asfalten påfører beina, samt alle nesten-påkjørsler og alle stål -og huggormene man nesten tråkker på og tråkker på i veikanten.

 

Men omsider sto vi altså der! Klokken 11.00, lørdag 22.07.06 med moderen og faderen til stede. De hadde med seg bil og insisterte på å kjøre oss hjem. Etter å ha trosset tre årstider, et usannsynlig stort antall vær -og smertefenomener, temperaturer fra -40 til +35 og en langdryg snøsmelting, krysset 13 fylker, flere landegrenser, en haug med fjellområder, nasjonalparker, landskapsvernområder, heier, daler, broer, skoger, islagte vann, elver, snøbroer, demninger, juv, kløfter, gjerder, småbygder, storbygder, byer osv. bestemte vi oss for å takke ja til dette tilbudet. En underlig, men god følelse... Vårt siste kartblad var oppbrukt, det var over og punktum finale.

 

For å sette ord på disse kaotiske følelsene, har vi valgt å ta i bruk en utrykksform vi i løpet av turen har blitt svært så glade i. Nemlig dikt. Så før dere, kjære lesere, går i gang med turens lengste dikt på hele åtte vers, kan dere varme opp med turens lengste takkeliste.

 

En stor takk til:

 

Sara for haik fra Seljestad til Haukeli. Takk for hyggelig biltur, samt å ha gitt oss troen tilbake på at det fremdeles finnes hyggelige, ikke-hysteriske og ikke-livredd-for-å-skitne-ut-bilen-min-bilister i dette landet...

 

Gutta og damene for hyggelig samvær på Bleskestadmoen og Mostøl. Synd at det gikk fløyten med knærne, vi har vært der vi også...

 

Familien vi traff utenfor Heiberghyttene og fulgte etter ned mot Taumevatn. Takk for sponsing av fruktcoctail.

 

Gutta på sommerjobb for Lyse-energi. Takk for lån av teltplass + god frokost.

 

Gjengen på Liland camping. Torfinn, Torleif, Egil og kompis med koner og barn for lapper, kaffe, cola, varm lunsj, is, bad i elven, båttur og en fantastisk hyggelig pause på en veldig varm sommerdag.

 

Det eldre ekteparet i Haughom (som Liland-folket satte oss i kontakt med). Takk for lån av idyllisk teltplass, hjertelig velkomst, historiefortelling rundt bålet og nypoteter.

 

”Kano-mannen” som fraktet en del utstyr for oss ned mot Lindesnes, samt var villig til å låne oss kano. Hadde omstendighetene vært annerledes, hadde vi takket ja.

 

Gerd med søster og familie i Rørvik for en etterlengtet pause på nok en varm sommerdag. Takk for påfylling av vann, kake, lunsj og kaffe samt et forfriskende bad i tjernet. Det kom godt med! Ola-bonde med familie for fantastisk laksemiddag, kaffe, bad i tjernet samt omvisning på nyveien mot Lyngdal. Morsomt med en motorvei helt for seg selv. Blir fart av slikt... Vi glemte forresten å besøke Kjell-Elvis.

 

Mannen vi traff i veikanten med fru på vår vandring ned mot Jåsund. Takk for omvisning på ”gamle- låven”, lunsj og kaffe.

 

Den søde pigen i bilettluken på Lindesnes for gratis inngang. Hadde det vært opp til oss, hadde du blitt månedens ansatte.

 

Fyrvokter Kjell Olsen for eminent fyrvokting, varm velkomst, omvisning, varmt vesen og en bra avslutning på en lang tur.

 

Sist, men absolutt ikke minst: Alle bidragsytere til Global-KRIK. Vi setter enormt stor pris på det. Regning kommer etter hvert dalende ned i postkassa. Fortsett å støtte gode saker, verden trenger slike som dere!

 

Alle som har fulgt med oss nedover landet, alle kjente og ukjente som har hjulpet oss med diverse ting, alle menneskene vi har møtt (alle hyggelige vel å merke), alle som har skrevet hilsener i gjesteboka (og som vi dessverre ikke har hatt anledning til å svare).

Åge ”skinnet” Lindstad (se tidligere reisebrev) for mange hyggelige gjensyn og ustoppelig optimisme. Vi gleder oss til å treffes under normale omstendigheter.

 

Våre foreldre for glimrende arbeid i kulissene. Dere har spart oss for et enormt antall arbeidstimer.

 

ØYVIND ARNØY, tidenes web-master som har lagt ned et enormt antall arbeidstimer i prosjektet. Uten ham hadde disse sidene aldri eksistert og vi er enormt takknemlige! Til alle villfarne og single damer der ute vil vi si: Det er best dere får øynene opp for denne godklumpen før han forsvinner fra markedet...

 

Ja, kjære lesere! Da er det snart over for alvor, og det er med en snodig blanding av vemod og lettelse vi skilles fra dere for denne gang. Vi håper dere har hatt det like knakende artig som vi har hatt det. Som et siste krumspring har vi puslet sammen en perle av et dikt til vårt alles kjære Norge. To av versene var faktisk ferdigskrevet allerede i Finnmark, så dette er et særdeles voksent dikt med lang modningsprosess.

Vi hadde til og med begynt å lage en vakker dans med banjoakkopagnement som skulle gjenspeile naturen og de forskjellige årstidene vi har vært igjennom. Den ble imidlertid aldri ferdig og godt er kanskje det når vi tenker oss om. Bare se for dere Geir Erik som danser vinden... Velvelvel, nok om det. Da er vår tid som skribenter over og her har dere det; vårt siste verk.

 

TIL NORGE

 

I kuling og snødrev med erobrerens drømmer,

fra Nordkapp vi la ut; to villmarkens sønner.

Vi trosset din vrede, ditt stummende mørke,

fra vinter til sommer og nådeløs tørke.

 

Gjennom slit har vi vokst, gjennom strev har vi funnet

at drømmer og vilje er tett forbundet.

For drømmen er frøet som kun kan gro

om viljen får lagt inn et ord eller to.

 

Din skjønnhet du har for oss åpenbart,

med mektige skuer og fjellvann så klart.

En epoke av livet har brått tatt slutt.

”Hva nå, hva nå?”, tenker vi mutt.

 

For den ene av oss begynner nok en jakt,

den innebærer ryper og sjelelig slakt.

Den andre har jammen i snaren sin fått,

en rype som viste seg å smake svært godt.

 

Men selv om et eventyr alltid tar slutt,

blir det aldri for sent å begynne et nytt.

Et halvår er over, et nytt er i vente.

”Hva nå, hva nå?”, tenker vi spente.

 

Å kjære vårt Norge så stolte vi er!

Vi har spist av din grøde og brent dine trær.

I halvveis et år har vi klådd deg langs ryggen,

våre føtter er såre og kroppen er uggen.

 

Men tanken på målet har dratt oss mot sør;

et fyrtårn mot havet hvor kveldssolen blør. Omsider vi står her på Lindesnes fyr og skuer mot havet hvor morgenen gryr.

 

Så takk, kjære Norge for alt hva du er!

For vidder og tinder, for busker og bær,

for elver og fisk og for duvende trær,

for boltit og kongeørn, spette og stær,

for daler og juv, for blåner og skjær,

for moskus og elg, for rein og for rev,

vi skjenke deg vil dette takke-stev!

 

Takk for oss og takk for følget gjennom vårt vakte land! Og, kjære lesere; Ha et fint liv videre! (det skal vi...)

 

Publisert 31 Jul 2006 av Kjell Magne og Geir Erik