Olderfjord Kautokeino
9. Mars 21. Mars
Se bilder



Om det ikke har blitt mannfolk av oss etter denne etappen, blir det det aldri! Vinden, som vi etter hvert har fått et meget anstrengt forhold til og omdøpt Gunvald, har moret seg storlig med å sette alle kluter til midt i fjeset på oss. Til tider har han vært så hissig at han har tatt både innersvingen, yttersvingen og andre svinger vi ikke ante eksisterte på oss. Vår konklusjon er klar; Gunvald har vi lite til overs for. Flere dager i strekk har vi beveget oss i motvind i stiv kuling med liten storm i kastene og snø langt opp i neseborene. En av dagene på Finnmarksvidda ble vi nødt til å slå leir da den ene av reisefølget veltet med pulken. Andre dager har vi ligget værfaste, noe som har vist seg å være svært så behagelig. Utrolig hva kaffe, pipe, digg og en varm sovepose kan gjøre med humøret.

Uansett, drittvær har vi hatt i bøtter og spann, og sol; nei, den har vi ikke sett! Vel, rett skal være rett; vi skal ikke være så simple at vi svartmaler værgudene fullstendig. Fra det øyeblikket vi smøg våre forfrosne tær over i Karasjok og Kautokeino kommune, har tydeligvis værgudene vært hoppende glade og velsignet oss med strålende sol og fantastisk kaldt vær uten vind i hele tre dager…

Plutselig en morgen kl 05.00 våknet vi av at noe var forferdelig galt. Det var en øredøvende stillhet i teltet, noe som fikk oss til å lure på om vi var vandret heden. Etter å ha stirret dumt på hverandre i et lite minutt, bestemte vi oss for å sende en prøvekanin ut av teltet. Prøvekaninen var svært så pissetrengt og hadde strengt tatt ikke noe valg. Det var med store, forundrede øyne den tittet inn i teltet igjen og kunne meddele at ute var det skyfri himmel og vindstille vær. Det var omtrent i dette øyeblikk at fanden tok bolig i oss. Før vi visste ordet av det, lå vi svette og forkavet 44 km lenger sør og hev etter pusten mens fråden rant fra munnvikene. En ting er vi sikre på: Det kommer aldri til å gjenta seg!

Finnmarksvidda er lunefull, og tre behaglige minusgrader hadde i løpet av en time falt til atten. Det var i det øyeblikk våre lyseblå fikk se det herligeste syn. Nedre Mollisjok Fjellstue åpenbarte seg som en oase i et mylder av bjørkeskog og snø. Her rant det over av kaffe, skumgummimadrasser, reisdyrskjøtt, cola og et usannsynlig trivelig vertskap. Vi trivdes så til de grader godt der at vi la oss inn for to netter. Per Edvard og Randi, takk for oss! Takk for god mat, god prat, fantastisk service og opplæring i snarefangst på ryper. Vi kommer igjen! For være kjære lesere som planlegger ferie i Finnmark, bør Nedre Mollisjok Fjellstue være et åpenbart valg. Gå inn på www.mollisjok.no

Mens vi ennå er inne på behaglige overnattinger; vi har fullstendig forelsket oss i gamle jordgammer. Vi har hatt to overnattinger i slike på vår ferd over Finnmarksvidda. Den ene gamma fikk vi låne av de sprekeste gamle damene vi noen gang har møtt. Hvis dere leser dette: Dere er noen råskinn på scooter! Tusen takk for hilsen i gjesteboka (merket Skaide Javri). Den andre gamma vi sov i ligger i nordre enden av Stabbursdalen og er eid av Statsskog. En velsignelse for eldste mann som var halvdød etter to mil pulktrekking i kuling og liten storm midt imot (som vanlig). Etter flere timers iherdig foring av den grådige Jøtul-ovnen i Bastingamma, hadde temperaturen nådd uante høyder og våre ellers så ukulturelle sinn begynte nå å jobbe på høyspreng. Hjerten våre ble fylt av en underlig varme og vakker poesi strømmet ut av våre skjeggete fjes. Her er resultatet:

Hymne Til Gamma

Gamma, du gjev ly mot vind,
difor er eg venen din!
Når det stormar sterkt frå sør,
sparkar eg lykkeleg inn di dør!

Omn og ved; det hev du og.
Eg fyrar som eit lokomotåg!
Du gamma, du gamma, du gamma fin,
du er eit villmarkas smykkeskrin!


Av andre ting som må nevnes fra etappen, er fem blodferske røyer tatt på isfiske, møter med rev i månelyse vinternetter, nordlys, vakker natur, evig søken etter ryper i snaren, hyggelig kaffebesøk hos Tor Henriksen med familie og blodslit på ski. Vi vil også ta et ørlite hopp tilbake til Olderfjord/Lakselv og takke:

Bodil Fosshaug for utlån av hus, fortreffelig kaffe og vafler.
Bibliotekdamene i Lakselv for utrolig bra service og billig kaffe.
Gunnar B. Pedersen for gode tips om ruten videre til Kautokeino og skjenking av isbor.
Knut Schjelvan for stor tålmodighet og utlån av internett.
Den hyggelige jenta som jobbet på butikken og hjalp oss med det meste. Vi fikk aldri tak i navnet ditt.

Og sist, men ikke minst; Vår venn Åge Lindstad, 58-åringen fra Moelv. Sannsynligvis Norges eldste Norge på langs-farer. Takk for hyggelig samvær i Olderfjord! Vi satser på å treffes igjen videre nedover landet. Det meste tyder på det.

Men nå, kjære lesere; Vi er i Kautokeino! Vi har sett frem til dette med skrekkblandet fryd! Hva som venter oss her, det vet ingen. Den som overlever får se…

For de av dere som enda ikke er lei av alt pisspreiket, har vi noen siste krumspring på lager. Som en avslutning følger en aldri så liten skildring av hvordan hverdagslivet fortoner seg i teltet.


En vanlig kveld

Etter at teltet er slått opp og vi har kommet i stand og rotet oss ned i hver vår sovepose, begynner morroa.

1. Rigge til kokeutstyr i kokeenden av teltet.

2. Smelte nok snø til tørste struper og to termoser (ca 3 liter). Gjerne en liten pipe mens vi venter.

3. Lage velfortjent middag, gjerne potetstappe med dill. Det hender vi røker en pipe mens vi venter.

4. Gode og mette nyter vi desserten, som oftest en kaffekopp og en god pipe. Dersom vi har noe å feire, noe vi som regel alltid har, slår vi også til med ett kamferdrops og hver vår spekepølsesnabb.

5. Loggføring, kartstudier og planlegging av dagen derpå (ca.45 min.).

6. På dette tidspunktet er det tid for diverse fritidssysler, ofte en liten trall på munnspillene. Vi begynner å bli riktig så flinke på de muntre slagerne ”I den mørke kveld” og ”Jeg gikk en tur på stien”. ”Hanen stend på Stabburshella” har vi fremdeles litt problemer med, da spesielt i det fryktede ”ratskjinn skvatsjar” partiet. Vi har en tendens til å komme aldeles ut av kontroll akkurat her.

7. Tid for tannpuss, knasking av fluortabletter og urinering på offentlig sted.

8. Gode og mette og trett av dagen, sovner vi senest 22.00.

9. Dersom det er riktig kaldt, våkner vi flere ganger i løpet av natten. Da må man ligge og riste det man er god for i soveposen til varmen langsomt kommer tilbake. Risting i fosterstilling er som regel bænkårs!


En vanlig morgen

1. Den fordømte klokken piper et sted mellom 05.00 og 06.00. Vi gjør et helhjertet forsøk på å våkne. Noen ganger går det, andre ganger ikke. Underlig det der…

2. ”Halvveis-ut-av-soveposen-prosessen” Børste rimkrystaller/istapper av soveposekanten bestående av frosset ånde. Litt mer risting i fosterstilling for å få opp varmen. På med tykk ullgenser.

3. Pumpe nok trykk på brenselsflaska til å overgå både Hiroshima og Nagasaki på en gang. Oppfyring av primus, smelting av snø og frokostlaging. Risengrynsgrøt med kanel, sukker og smørøye er en udiskutabel klassiker. I motsetning til havregrynsgrøt som klistrer seg til ganen som lim og knekker motivasjonen for resten av dagen, smaker faktisk dette godt! Dessuten gir det enda mer energi, noe vi sårt trenger.

4. Om været er surt, noe det som regel alltid er, tar vi oss en kaffekopp mens vi venter på bedre tider.

5. ”Resten-av-kroppen-ut-av-soveposen-prosessen” en svært ubehagelig og til tider smertefull opplevelse. Av med ullgenser og duntøfler og på med stivfrosset Gore-Tex bekledning. Pakking av kjøkken, soveposer, klær og andre remedier.

6. Bryte leir, spa pulk og telt ut av snøen, pakke pulk og sekker og sette kurs rett inn i vinden som alltid blåser sterkt og kaldt fra sør. Dit skal vi!
Publisert 23 Mar 2006 av Kjell Magne og Geir Erik

<< Nyere (1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 ) Eldre >>

Content Management Powered by CuteNews