Kautokeino Narvik
25.03.06 17.04.06 (3. etappe) Se bilder



(foto: De to jegerne, Patrik og Juha. Svært så trivelige karer!!)


SVETTSEKKJEN
Om nokon hadde budd meg, på kongeleg ball og vin,
eg ville aldri byta mot soveposen min.
Når kulda smyg kring teltet, ska du og eg i lag,
i søvnsvevn utan like skapa draumar te behag.

Der var sumar i den draumen, du har varma meg i natt.
Eg legg deg ømt i pulken, du min dyrebare skatt!

Hør Kjell Magne proklamere Svettsekkjen



Vel, kjære lesere! Nå tenker vi dere har savnet oss noe aldeles fryktelig, noe vi da også har full forståelse for! Men nå er vi altså tilbake for å stille deres umettelige vitebegjær og undrende sinn. Ettersom vi etter beste evne bestreber å oppføre oss høflig og dannet skal vi nå starte med en liten prat om været.

Denne innledende lille kulturperlen av et dikt ble til under relativt hustrige forhold i Finneland. Etter at vi forlot et skuffende mildt Kautokeino og nærmet oss grensen mot Finland ble det etter hvert så kaldt at til og med soveposene sluttet å lukte fordervelse. Vi skjønte at vi hadde noen kalde netter i vente da våre heller middelmådige temperaturmålere bestemte seg for å slutte opplysningen allerede i halv sjutiden på kvelden. De gir seg på -25 og etter dette ble det relativt mye kaldere. Vår tidligere omtalte fosterstillingsteknikk var flittig i bruk tre netter på rad og med et begrenset antall timer søvn i kroppen ble dagene litt mer slitsomme enn vi strengt tatt vet å verdsette. Vi har i etterkant fått høre at det ble målt -35 i en hyttevegg noen hundre høydemeter under oss i denne perioden. Dette vil da etter vår definisjon bety at vi har hatt det veldig kaldt. Men sammenlignet med de tidligere etappene har denne etappen vært den reneste lystseilas. Vi har hatt strålende påskevær (om man trekker fra ca. 30 grader), så å si hele tre uker i strekk, kun avbrutt av et par etterdønninger med stiv kuling, null sikt og annen elendighet.

Men vær til side! Vi har etter hvert vendt oss til å ta været for det det er, og vår tankevirksomhet har i den siste tiden kretset rundt langt viktigere tema, nemlig mat. Etter å ha levd på tørrfor de siste 50 døgnene, har vår higen etter forandring i kosten ført oss opp i de merkeligste situasjoner. I takt med at mattrangen har økt, har også urmennesket i oss våknet for alvor. Kun to tanker har stått i hodene på oss: Hvor kan vi finne mennesker og hvordan får vi tak i maten deres. Eller dersom mennesker kommer overraskende på oss; hvordan holder vi hodet kaldt slik at vi får tak i maten deres. Oppskriften har vist seg å være enkel: La være å dusje på halvannen måned, se underernært ut, ha fjeset fullt av skjegg og lat som om du er en ordentlig godklump. Denne selvkomponerte oppskriften har vi fulgt slavisk siden Kautokeino, og den har vist seg å gi oppsiktsvekkende resultater.

Ettersom vi er ihuga tilhengere av orden og disiplin, kommer det nå historier knyttet opp mot mat i kronologisk rekkefølge. For å få dette til, må vi ta dere med på en reise tilbake til vårt alles kjære Kautokeino. Her har de en stor bygning med mat som kalles REMA. Inne i denne nymotens Sareptas krukke *, jobber en svært så hyggelig dame ved navn Hanna Hætta. Da vi frembrakte våre hilsener fra Roger på REMA i Lakselv, ble Hanna så hoppende glad at hun nærmest kastet et halvt reinsdyr etter oss. Og det helt gratis. Tusen takk Hanna! Reinsdyret ble ubønnhørlig partert og lagt i pulken. Etterpå ble det feiret med enorme mengder rullekake, sjokolade, brus, smågodt, bacon og egg som forsvant ned i glupske gap.

(* En krukke vi gjerne skulle likt og hatt fingrene i! Den går visstnok aldri tom…)

Hanna nøyde seg ikke med å forære oss den avdøde gjøkalven, hun tipset oss også om Kautokeinos mest durkdrevne fjellfant: ”Maria-Nils”. Ettersom han for tiden befant seg der en fjellfant bør befinne seg, nemlig til fjells, ble vi nødt til å starte tredje etappe uten lokal kunnskap bagasjen. I to døgn beveget vi oss vestover mot grensen til Finland i dyp uvisshet om hva som ventet oss. Da vi gikk inn i solnedgangen den andre dagen stod det plutselig der; det lille huset på prærien. Milevis fra vei, strøm og naboer. Badet i sollysets siste stråler kunne vi fra elven der vi stod skimte reinsdyrskinn til tørk på veggene, to harmoniske hunder som dovent varslet vår ankomst og en middelaldrende mann i døren. Er man til fjells skal man være hyggelig, så vi tok turen opp i døren for slå av en prat. Mannen i døren viste seg også å være hyggelig, og etter å ha avvekslet et par høflighetsfraser var tiden inne for å presentere oss. Og sannelig, hva gir du oss ikke, der rett foran oss i kjøtt og blod stod selveste ”Maria-Nils”. Han ville gjerne dele av sin kjennskap til fjellene og inviterte oss derfor inn på overnatting i sitt koselige hjem. Det ble en hyggelig aften, og da ”Maria-Nils” fyrte i gang strømaggregatet for å få med seg kveldsnytt på NRK, disket hans samboer Bente opp med hjemmelaget brød, syltetøy, reinsdyrkjøtt og kruttsterk kokekaffe. I tillegg til rutetips videre, mat, overnatting og gode historier fikk vi også lære mye om samisk kultur og tradisjoner. Stor takk til Nils og Bente!

Dersom man krysser grensen til Finland, øker sjansen faretruende for å treffe på finner. De to eksemplarene av arten vi støtte på var alt annet enn faretruende, i hvert fall ikke for oss. Men med pulken fullastet i rype, sik, villhjort, ærfugl, orre og andre herligheter, viste det seg at de hadde vært temmelig faretruende for andre laverestående arter. Noe vi takker dem dypt for! Patrik og Joha disket opp med en overdådig middag bestående av nesten samtlige av disse, tilbehørende tyttebærsyltetøy, solbærsyltetøy, potetmos, løk og peppersaus. I tillegg delte de hytten med oss, noe vi satte pris på etter en heftig kulderekord. Vi treffes når vi kommer til Hanku for å jakte!

Når dere kjære lesere kommer lenger ut i reisebrevet, skal vi livlig berette om hvordan vi ødela pulken. Men denne godbiten får vær så god vente for dette har ingenting med mat å gjøre. Det hadde derimot følgene av det! Etter å ha rullet ned dividalens bratte sider, bestemte vi oss; skadeskutte som vi var å søke nødhavn på en gård like i nærheten. Med brukket pulkedrag og tunge sinn slepte vi oss inn på gårdstunet på Frihetsli til Kjartan Stenvold midt i beste melketid (rim). Kjartan halte oss opp igjen fra fordervelsens grav og satte våre føtter på fjell da han tipset oss om en åpen koie i nærheten hvor vi kunne slikke våre sår. I tillegg inviterte han oss oppom neste dag for å låne telefon slik at vi kunne bestille nye deler til pulken.

Dagen etter da vi hadde unnagjort nødvendig telefoner og hatt en lengre, hyggelig samtale med Kjartan, snek han seg unna et lite øyeblikk. Øynene våre ble store som tinntallerkener da vi tittet ned i godteposen han hadde laget til oss. Det flommet over av egg, mandelpoteter og reinsdyrkjøtt. O salige stund uten like, tenkte vi begge i våre lykkelige sinn! Kjartan var ikke snauere enn at han i tillegg ringte sin kone og bestilte sjokolade for 140 kr, akkurat nok til en dagsrasjon… Vi takker Kjartan med kone for fantastisk gjestfrihet og mange interessante historier. De har også ringt oss i ettertid for å høre hvordan det står til med oss og røyefisket vårt, noe vi setter stor pris på!

Når vi nå så elegant har penset reisebrevet over på røyefiske, skal vi fortelle om et herlig sted i Målselv kalt Vuomavannet. Er man ute etter stor røye(1-6 kg) og treffer på rette dagen, er dette så avgjort stedet man bør være. Vi var ute etter stor røye, men traff så avgjort ikke dagen. I stedet regnet det tung manna fra de omkringliggende teltene på isen. Påsketurister med altfor mye mat i lasten måtte kvitte seg med dette før de dro hjem. Ryktet om en svært effektiv avfallskvern gjemt ute i det røde teltet på isen spredde seg som ild i tørt telt. Snart stormet de til, og en stund begynte vi å lure på om det var gått sport i å se hvor mye kverna kunne tåle. Den tålte alt!

Vi ble på Vuomavannet i tre dager med hodet gjemt i hvert vårt pilkehull. Røyer store som ubåter seg ertende forbi agnet, men nektet å bite. Det som holdt motivasjonen oppe var synet av, og vissheten om disse kjempene, samt franskmannens Lukès kjempefangst på 4 kg. Uansett, fantastiske Troms-fjell, guddommelig vær, hyggelige mennesker og muligheten til å holde soveposen tre døgn i strekk med hver vår pilkestang, bidro til vårt lange opphold på vannet som gjerne kunne vært enda lengre. Ikke minst på grunn av den ustoppelige matstrømmen inn i teltet vårt. Av Lukè med venner fikk vi røye-sushi med grovsalt, løk og rømme, samt en fantastisk røye- og blåskjellsuppe + en kilo müsli frokostblanding. Av en hundekjører på Vuomahytten fikk vi salt, egg, bacon, ost, brød og oksegryte med ris. Og sist, men ikke minst; våre venner Bjørn og Harold. Takk for hyggelig samvær på isen med kaffe, muleblanding og konjakk. Takk for gliding og rensing av ski, samt foræring av tre pakker med hærens stridsrasjoner og et brød.

Fullastet med god mat tok vi farvel med Vuomavannet og dro over høydene ned til det fem mil lange Altevann i Bardu kommune. Vi hadde et mål for øyet; fiske. Men det ble så mye mer! De to første individene vi traff ute på isen viste seg å være svært så hyggelige. Faktisk så hyggelige at vi forærte dem både visakort, kode og en handlelapp med ting vi sårt savnet. Tilbake fikk vi to stk. kvikklunsj, litt brus, kaffeinnbydelse til kvelden etter og gode fisketips. Og fisk ble det, med påfølgende røyemiddag i teltet. Da vi ikke ble riktig mette av dette, satte vi samme kveld til livs hærens kylling med curry, frokostblanding, lapskaus med oksekjøtt, kakao, havrekjeks, brød, kaffe og kamferdrops. Som om ikke dette var nok, fikk vi besøk fra tre hyggelige jenter senere på kvelden. De brakte med seg nybakte boller og sjørøverbrus, noe vi tok svært så godt hånd om. Så sovnet vi.

Dagen etter gikk med til fiske med enda mer matauk, før vi brøt leir utpå ettermiddagen og startet søk etter visakort og velfylte handleposer. Vi rant ned dørene til familien Berg/Sletten i halv-sju tiden på kvelden, og rant ikke ut igjen før klokken ett på natten. Innen den tid hadde magene våre blitt fylt med brødmat, laks, egg, agurk, rekesalat, skinkestek, lammerull, melk, kaffe, gulrotkake, påskesnop, knekkebrød, sjørøverbrus og voksensaft. Tusen takk til Kåre, Oddny og Elisabeth med samboer for en usedvanlig hyggelig kveld og guddommelig oppvarting.

Dagen etter traff vi vår gode Norge-på-langs-kompis Åge Lindstad igjen på Altevasshytta. Han hadde også hatt flaks med påskejakten, og vi ble sittende i seks timer med fortæring av felles fangst. Vi benytter anledningen til å ønske ham lykke til videre på ferden. Dersom Beate Moen eller Gjermund Lindstad leser dette, er vi takknemlige for oppdateringer om hvor han befinner seg i landet.

Kvelden på Altevasshytta ble delt med to hyggelige jenter og fire svensksamer som flyttet rein. Og med samer følger det ofte reinkjøtt, disse var intet unntak… Til de to hyggelige jentene; vi hadde en god del arbeid med å velte oss ned gjennom bjørkebeltet fra Lappjordhytta, akkurat slik dere forutsa.

I løpet av turen har eldstemann støtt og stadig sett mennesker han hardnakket har påstått å gjenkjenne fra tidligere sammenhenger. Et av de få stedene dette faktisk har vist seg å stemme, var ved et lite fiskevann på Riksgrensen. Vannet var blitt gjenstand for telting av to enkle grunner; det var mennesker der og de hadde grill. Man slår selvfølgelig av en prat med grillende mennesker, noe som gjerne resulterer i uante mengder gratis mat. Så også i dette tilfellet… Familien Dahl og det hyggelige paret fra Stockholm overøste oss med pølser og pinnekjøtt. Og hva eldstemanns gjenkjennelsesparanoia angår; her hadde han faktisk rett. Far og mor Dahl er ekstremkjørerens (ski) Ronny Dahls opprinnelige opphav, og samtlige er å beskue i den ”norske helaftens kinodokumentaren om menneskers forhold til tid”. Nemlig LOOP, absolutt verdt en titt!

Det er lett å bli lykkelig av et slikt matauk vi har opplevd på denne etappen. En sen kveld i teltet da minstemann lå og freste reinsdyrskjøtt i en stekepanne badet i smørfett, tok lykkerusen så til de grader overhånd at han brått byrja kveda.

Såleis kvad han:

Kven har sett reinen?
Kven har sett reinen?
Kven har sett reinen så stolt og så fri?
Den er ei på vidda, kan hende fordi
den ligg her og fresar i panna mi.

Når vi først snakker reinsdyr, må det nevnes at vi sannsynligvis er de første i historien som har krysset hele Finnmarksvidda og det finske lappland uten å se snurten av rein! Slikt står det respekt av. Vi måtte faktisk helt til Troms for å få øye på dette velsmakende dyret, men nå har vi da også sett rein i fleng. Av andre dyr/fugler vi har stiftet bekjentskap med på etappen, nevner vi kongeørn, fjellvåk, store flokker snøspurv, ravn, spissmus, rev og rype. Av spor vi har kommet over, nevner vi jerv, røyskatt og muligens gaupe.

Vel, nå som vi har lettet våre hjerter og bekjent vår fråtsing på denne etappen, er vi endelig klare til å fortelle om ikke fullt så hyggelige episoder som har inntruffet på vår ferd nedover fedrelandet. For å skåne eventuelle sarte sinn, har vi prøvd å berette om dette i en artig tone og har kommet opp med denne listen:

Ting vi har ødelagt og delvis fikset i løpet av etappen; og hvordan ødeleggelsen har gått for seg

1) 1 stk. Petzl hodelykt

Plutselig en kveld skrudde hodelykten seg over på discoinnstillingen, noe vi ikke ante fantes, og begynte å blinke ukontrollert i takt med innehavers bevegelser. Ettersom det er andre gang på kort tid dette skjer, får innehaver nå pengene tilbake og en ny hodelykt av merket Princeton-Tec tilsendt Narvik. Foreløpig holder store mengder sportstape blinkingen i sjakk.

2) 2 stk. Osprey ryggsekker

Hvordan dette har gått for seg skulle vi gjerne likt å vite. Men det gjør vi altså ikke. Det vi vet er at det er en stor rift i hovedrommet på hver sekk, samt noen mindre kutt her og der. Helsports ripstop teltreperasjonsutstyr holder foreløpig innholdet i sekken der det skal være, nemlig på innsiden av sekken.

3) 1 par vindvotter

Slikt skjer, men man kan da sy…

4) Liggeunderlag og teltbunn (i en og samme håndvending)

Det var en kald og stormfull aften da et svært kjent fenomen inntraff. Vi fikk besynderlig lyst på kaffe og sjokolade. Yngstemann begynte ivrig å koke opp vann til kaffen, mens eldstemann hadde i oppgave å dele en snickers broderlig, slik brødre ofte gjør. Det var kun et problem; snickers liker ikke kulde. Ettersom vi hadde utsatt den for dette over lengre tid, hadde den bestemt seg for å bunnfryse. Dette gjorde eldstemann så til de grader provosert at en fiffig og ondskapsfull idé slo rot i hans kokende hode. I grisesinne treiv han kniven fra toalettvesken og la den stakkars sjokoladen laglig til for hogg på liggeunderlaget. Knivseggen ble omhyggelig plassert der sjokoladeendene møtes på midten og han la nå sin fulle tyngde over knivskaftet. Det var omtrent i det øyeblikket katastrofen var et faktum. Sjokoladen skjønte plutselig at slaget var tapt, og den gikk i oppløsning i hele teltet. Eldstemann med kniv nektet å gi seg med dette og fortsatte sitt hasardiøse angrep gjennom både liggeunderlag og teltbunn. Deretter fulgte en øredøvende stillhet… Da eldstemanns sinne omsider hadde lagt seg og han løftet blikket fra liggeunderlaget, stirret han rett opp i et par store og vantro øyne. Yngstemann kunne knapt tro den idiotien han nettopp hadde vært vitne til. Slik lå vi og stirret dumt på hverandre et øyeblikk før latteren tok fullstendig overhånd. Uansett, sjokoladen ble fortært og teltbunnen lappet med Helsports ripstop.

5) 1 stk. pulkedrag

Om ikke annet har vi i hvert fall klart å utvikle en ting i løpet av turen; nemlig et dypt og intenst hatforhold til bjørkeskog. Faktisk så intenst at vi for all fremtid vil tilbringe vår kjære nasjonaldag i dyp bitterhet over at våre landsmenn faktisk velger å pynte til fest med denne drittbusken. Det er ingenting i løpet av turen som har voldet oss så mye slit og smerte som nettopp bjørkeskog. For lesere som ikke forstår vår frustrasjon over hele norges kjælebusk, skal vi her forklare: Bjørkeskogen har en tendens til å rotte seg sammen i svært bratte fjellsider, avbrutt av stupbratte kløfter og åpne elver. Snøen som faller her har vanskelig for å binde seg, noe som resulterer i at en blir stående til pungen i snø for hvert skritt man tar. Er man riktig heldig synker man helt til armhulene. Dette herlige fenomenet er tungt nok i seg selv, men når man i tillegg har en 20 kilos sekk og en 50 kilos pulk i ryggen, blir dette svært så tungt etter noen kilometer i stekende sol og Gore-Tex!

Det var etter at vi hadde tatt oss halvveis ned i dividalens stupbratte sider på dette viset, at vi fikk fullstendig nok og bestemte oss for å prøve en ny vri. Eldstemann spente på seg skiene, mens yngstemann hang seg bak pulken som et levende snøanker. Denne taktikken viste seg å fungere aldeles utmerket, helt til snøankeret fikk luftveiene blokkert av råtten påskesnø, og måtte gi slipp på pulken. Dette resulterte i at den andre halvdelen av reisefølget med pulk akselererte noe voldsomt nedover den tette bjørkeskogen. Det gikk som det måtte gå, og den hasardiøse ferden fikk en brå og brutal slutt i møte med Kværnelva. Vi fikk aldri med oss hvor mange ganger pulken spant rundt sin egen akse, men det var uansett nok til at tømreren i reisefølget endelig fikk bruk for sin fagkunnskap. En forsvarsløs ungbjørk og en av veivesenets brøytestikker, ble ubønnhørlig hugget ned og henger den dag i dag som spjelkestikker på pulkedraget.

6) 1 stk. pilkestang

Ettersom vår største røyefangst til nå er på rundt halvkiloen, kan det umulig være fiskens skyld at pilkestikken har avgått med døden. Eldstemann har etter hvert begynt å mistenke yngstemann for å ha blitt så ivrig da han så fisken smatte på akkaråtet, at han røsket til med en kraft som lett kunne landet en liten spekkhuggerunge.

7) 1 stk. Trangia gryteklype

Denne har vi ikke direkte ødelagt, snarere mistet. Etter mange kalde timer på isen med hodet halvveis ned i pilkehullet, har vi endelig resonert oss frem til at det er mye behageligere å holde soveposen. Kan man i tillegg kombinere fisking og sovepose, blir det ikke stort bedre. Derfor har vi begynt å bore et pilkehull hver i forteltet. Disse dekkes til med to kryssfinerplater når pilkehullene ikke er i bruk, slik at ting som skal være over isen virkelig holdes over isen. Gryteklypen vår var en av de tingene som så avgjort burde vært over isen. Det var i et kjedsommelig øyeblikk eldstemann fant ut at han ville stikke hodet ned i hullet for å se etter fisk. Fisk fikk han da også beskue, men kun for et forsvinnende kort øyeblikk. De artseksemplarene som var å se, tok raskt finnene på nakken da noe som lignet besynderlig på en gryteklype kom seilende ned gjennom hullet.

Kautokeino - Narvik etappen har utrolig nok bestått av mer enn bare mat og ødeleggelse. Vi har også sett natur. Fantastisk natur sådan! Fra endeløse vidder i Finnmark som strekker seg flere horisonter innover i Finland, har det bare gått en vei. Rett opp, bokstavelig talt. Når man nærmer seg ”treriksrøset” som er grensen mellom Norge, Sverige og Finland begynner ting å skje. Plutselig har naturen blitt lei av å være flat, og bestemmer seg for å skyte til himmels og kanskje enda litt lenger på norsk side. Denne markante overgangen var så til de grader overveldende, at vi hadde vanskeligheter med å finne ord som kan beskrive det vi var vitne til. Nasjonalromantiske som vi er, gjør vi uansett et forsøk, og her er ordene vi til nå har klart å komme opp med: Storslått, overveldende, makeløst, himmelsk, mektig, fantastisk, utrolig, vakkert, enormt, massivt, imponerende, magisk, suverent, ubeskrivelig, majestetisk samt svulstige superlativer vi heldigvis har latt gå i glemmeboken.

En ting har slått oss i løpet av turen… Dersom noen vitebegjærlige og informasjonshungrige sjeler der ute planlegger en lignende tur; for all del, styr under denne siden som deres primære informasjonskanal! Vi kan derimot komme opp med et snedig lite tips i dette henseende. En sen kveld vi satt og sløvet i turistforeningshytta (!) på Lappjord, tittet plutselig et solbrunt og kjernesunt ansikt forventningsfullt inn gjennom dørsprekken. Ragnar Fjeld hadde mirakuløst nok krysset våre spor og presenterte seg som ”Norge på langs nordgående”. Det var to imponerte sjeler som kunne konstatere at denne karen faktisk hadde full kontroll på hvor han hadde vært og hvor han skulle. For vår egen del har vi ikke kontroll på noen av delene og vi prøvde desperat å høste lure tips for ruten videre. Det fikk vi da også, men de har vi allerede glemt. Uansett, takk for en hyggelig kveld Ragnar, og god tur videre. Gå inn på www.breogfjellsport.no/npl/ for å få vite mer om Ragnars tur.

Vår geografiske inkompetanse til tross: Noen få navn har vi klart å feste oss ved, enten fordi vi har funnet dem svært skremmende eller hysterisk morsomme. Noen av disse stedene har vi måttet passere, mens andre har vi holdt oss langt unna. Vi har her gleden av å presentere:

Steder vi ikke føler oss helt trygge på

Gádjariegádanjávri
Govdavuohppenjárga
Guovdageaidnu
Láhpoluoppal
Eemelinmuurivaara
Mohccehatmohkki
Mallán Luonnonpuisto
Ieáhkkasnjaaskejavri
Njárgavárnjárga
Suolovuopmi
Rássegáljávri
Rásseadjatgorsa
Lulimus Dorskavárri
Mohkkejohka
Gæd’gesbada’cåk’ka

Som alle gode ting, har også dette reisebrevet en ende. Det er denne enden vi nå nærmer oss. Før vi tar et siste litterært krumspring, vil vi benytte anledningen til å takke for mange hyggelige innslag på gjesteboken, samt alle som er med på å støtte Global-KRIK. Vi håper det blir flere av dere! Vi vil også sende en takk til Sportsnett, Devold og Acapulka for glimrende service og oppfølgning så langt på ferden. Tusen takk til Jorunn for å ha slept kilovis med utstyr tur/retur Narvik, strålende kokkekunst, stor tålmodighet og sårt etterlengtet selskap. Og nesten sist, men definitivt ikke minst: Narviks store sønn, Frank Hansen. Selv om vi ikke kjente ham fra før av, hentet han oss på togstasjonen, viste oss rundt i Narvik og betrodde oss nøklene til leiligheten sin for hele fire dager. Dette har slitne kropper satt uendelig stor pris på, og vi er dypt takknemlige. Også en stor takk til Nadar Santana for å ha satt oss i kontakt med Frank, samt våre foreldre som tar seg av mer der hjemme enn vi strengt tatt er klar over.

Da, kjære lesere, er det snart tid for avskjed. Men si oss: Hva betyr adjø? Det betyr vel i all sin enkelhet at vi ikke snakkes før neste gang. Når det blir, vet vi ærlig talt ikke. Vi vet vi skal innom et sted kalt Sulitjelma, men av en eller annen grunn tillater vi oss å tvile på internett tilgangen der. Vi skal uansett prøve å gi små drypp via mobil. For at dere ikke skal savne oss altfor mye, skal vi her gi dere noe å tenke på til neste gang. Dette tenker i hvert fall vi mye på. Ha et fint liv så lenge!



Ting man gjerne tenker på når man trekker pulk

- Vakre dikt som ”Svettsekkjen”, ”Kjære flyttsame” og lignende.

- Hvor mange mil er det til neste horisont?

- Geir Olav Areklett og hans noe tvilsomme historie om en sovende ”sirkusisbjørn” på Sandvesanden. Folk skal ifølge Geir Olav ha trodd det var en hund og derfor latt den sove videre. Hvor han har disse spinnville fantasiene sine fra, aner vi ikke, men dersom noen av våre lesere kan avkrefte/bekrefte om historien er sann, hadde vi satt stor pris på dette!

- Latterlig dårlige vitser på bekostning av den som går foran og orienterer/tråkker spor. Eldstemann leder til nå idiotstatistikken da han klarte å lire av seg denne herlige lille skøyeren midt inne i tjukkeste Finland: Hvorfor har ikke jeg penger når Geir E rik…

- Hvordan klarte folk seg før i tiden uten solbriller? Syntes de det var behagelig å være snøblinde?

- Hvor i himmelens navn er vi, og hva driver vi egentlig med??
Publisert 21 Apr 2006 av Kjell Magne og Geir Erik

<< Nyere (1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 ) Eldre >>

Content Management Powered by CuteNews