Fauske - Mo i Rana Hattfjelldal
04.05 15.05 (etappe 5?) Se bilder
Film (vannblemme)



Ågudbevaremegvel, hylte minstemann og sank i kne på polarsirkelen. Det eneste som hindret ham fra å innta fosterstilling, var at smertene simpelthen var for store…

Fauske Hattfjelldal skulle vise seg å bli en smertefull opplevelse. At det er mulig å ha så vondt i kroppen 12 dager i strekk var vi rett og slett ikke klar over. Tøffe i fjesene våre satte vi ut fra Fauske med 30 kg på ryggen, lett nynnende på den herlige slageren om ”den glade vandrer”. Vi hadde nemlig klekket ut en listig plan for å lure den forræderiske snøsmeltingen, og hadde bestemt oss for å følge E6 over Saltfjellet til Mo i Rana. Etter tre mils vandring stilnet den vakre nynningen hen, og et snev av uro og tvil satte rot i våre ellers så muntre sinn. Men været var vakkert og fuglene sang, så alt lå til rette for turens første overnatting under åpen himmel. Dermed var sorgene glemt; enn så lenge…

Dagen derpå var så vond at vi fremdeles gråter en liten skvett når vi tenker tilbake. Denne dagen prøver vi imidlertid å fortrenge, så vi hopper elegant videre. Det er nemlig nå moroa begynner.

Klokken nærmet seg 23.00 på den tredje dag. Det var her minstemann sank i kne og hylte Ågudbevaremegvel så det gjallet i fjellheimen. 10 mils hard asfalt hadde satt sine spor, og i ettertid har minstemann beskrevet hendelsen slik: ”Det føltes som om noen drylte et spett i ankelen på meg”. Ganske vondt med andre ord! Som de smarte karene vi utgir oss for å være, la vi oss til ro for kvelden, spiste stappen vår og stakk hull på et ukjent antall vannblemmer under fotsålene. Slik ble vi liggende musestille i to dager til de verste riene hadde gitt seg. Som et plaster på såret kom Tom Gunnar med fru til oss på vårt sykeleie. Her disket de opp med de herligste retter, før de forlot oss med dagens VG og litervis med trøstende Cola. Med denne vidundermedisin i kroppen, samt en beroligende telefonkonsultasjon med fastlege hvor vi fikk vite at det sannsynligvis bare dreide seg om en overbelastning eller en leddbåndsskade, fortsatte vi glade til sinns. Nå hadde vi det bare ganske vondt og ikke veldig vondt. Forfriskende!

På den tredje dag etter sykeleiet, to fattige kilometer fra Mo i Rana, gol jammen meg minstemann igjen. Da han segnet om i grøftekanten etter 20 mil på asfalt, ble eldstemann omsider bekymret og slengte ham inn i en taxi retning legevakten. Her fikk han skumle piller og beskjed om å ta det med ro en ukes tid. En liten rakker av en betennelse hadde sneket seg inn i senefestet i ankelen hans. Skadeskutte tasset vi betuttede ut i regnet. Hva skulle vi gjøre?? Det var da vi kom i hu mannen med motorsag og vernebriller vi hadde truffet i grøftekanten tidligere på etappen. Sett bort fra motorsagen virket han til å være et trivelig individ, og til alt hell hadde han lagt igjen en hilsen på gjesteboken vår. Ettersom vi ikke eier skam i livet, sporet vi ham nådeløst opp og forklarte vår fortvilte situasjon med gråtkvalte pipestemmer. Trond Jensen tok oss under sine beskyttende vinger og ba oss hjem til dekket bord og ly for natten. I tillegg til god mat og sårt trengt hvile, kom det godt med at hans kone Siv og datter Tove var sykepleiere. De forbarmet seg over oss og sykepleiet våre etter hvert så sjarmerende føtter. I tillegg hadde vi gleden av å bli kjent med Sivs mor, Solveig på 70, som sørget for å bryte oss ned psykisk med systematisk mobbing før vi forlot Mo i Rana.

En natt på myke madrasser var alt som skulle til før nok en listig plan tok form i våre hoder. Kunne vi ikke gå, kunne vi vel jammen meg trå! Hadde vi da vært klar over hvilke nye og snodige former for smerte som skulle følge de neste fire dagene, hadde vi nok tenkt oss om to ganger. Det gjør vi derimot aldri… Ravende og haltende tok vi oss frem gjennom Mo i Ranas vakre gater og streder, og etter tre timers intens og innbitt jakt var vi klare til å fortsette vår selvutslettende ferd på to fullutstyrte jernhester.

Nok en gang glade til sinns og storfornøyde med vår idiotiske plan, trosset vi legens råd og la i vei samme dag. Og nok en gang lett nynnende, denne gang på Bjarne Brøndboes vakre melodi om en kar som kjører E6, rullet vi ut fra Mo i Rana mens vinden rusket oss lekende i håret. Så kom oppoverbakkene…

Sykkeletappen på fire dager og 130 kilometer fungerte til dels etter planen. Anklene ble riktignok avlastet, men til gjengjeld ble resten av leddene og musklene i kroppen mishandlet på det groveste. Til de av dere, kjære lesere, som lurer på hvordan vi har hatt det de siste dagene; her er et lite eksperiment dere kan gjennomføre på fritiden:

1. Hakk opp veistrekningen Haugesund Sauda (og enda litt lenger). Vent en måneds tid til regn og sludd har ordnet riktig så festlige forhold.
2. Kakk deg selv veldig hardt i ankelen før du ikler deg en 30 kilos ryggsekk og hopper sprettent opp på sykkelsetet.
3. Påkall enda mer regn og sludd før du legger trykk på pedalene. Se opp for elg i veibanen og hissig tungtransport.
4. Gjennomfør den nevnte strekningen. Ta gjerne kontakt med oss i etterkant dersom du trenger en skulder å gråte på. Vi forstår hvordan du har det!!

Etter 33 mil med fryktelig vondt befinner vi oss endelig i Hattfjelldal, rett nord for Børgefjell. Her tar vi en kjemperast på en hel dag, før vi rømmer bygda selveste 17. mai. Og da helst før skolekorpsene for alvor gjør sitt inntog med liflig hornmusikk og rørende versjoner av vår vakre nasjonalsang. Vi er redd dette kunne blitt i overkant mye for oss!

Helt på tampen vil vi, tradisjonen tro, takke og bukke til folk som fortjener det.
Bjørn Thomas på Intersport i Fauske for fremragende service og uvurderlig hjelp i et kritisk øyeblikk. Devold for nok et gavedryss. Sporten Havna (Sport-1) i Mo i Rana for kjempeservice og gratis utlån av sykler. Og sist men ikke minst, familien Jensen for varm velkomst og hyggelig selskap i Mo i Rana!

På grunn av at snøsmeltingen fremdeles bøller med oss, er vi ikke helt sikre på hvor vi legger veien enda. Det får tiden vise. Planen er uansett å havne opp Trondheim i månedskiftet en gang. Det klarer vi helt sikkert ikke…
Publisert 16 May 2006 av Kjell Magne og Geir Erik

<< Nyere (1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 ) Eldre >>

Content Management Powered by CuteNews