Hattfjelldal Meråker
17.05 31.05 (etappe 6) Se bilder



SUMARKRINSEN

Eg flettja vil ein sumarkrins,
med nett utsprongje blomar.
I krinsen finns der engsoleie, kvitveis og fiolar.

Ja, blomar er so uskyldsreine, venelege, tryggje.
So lat oss ver som blomane
og venskapskrinsar byggje.

O sæle meg! Kor lykkeleg
eg sit i enga blid!
Med fagre krinsar prisar eg
den vene sumarstid!

Hør og se Geir Erik proklamere «Sumarkrinsen»    



Ja folkens! Sommeren er over oss og fjellene er i ferd med å skifte farge. Hvitt går sakte men sikkert over i forfriskende grønt og dyr, fugler, trær og bekker våkner opp fra den lange vinterdvalen. Hattfjelldal Meråker er historie og vi tar oss selv i å undre: Hvor ble vinteren av? Tiden flyr jammen oss fort...

Kjære lesere! Vi vil nå prøve noe vi ikke tidligere har prøvd. For å gi dere en aldri så liten følelse av tilstedeværelse, vil vi nå ta dere med på noe vi har valgt å kalle en «tankereise». Det første vi vil du skal gjøre kjære leser, er å sette deg godt tilbake og lukke øynene. Dette kan kanskje by på enkelte problemer med tanke på videre lesning, men det er vi sikre på at du som den oppvakte sjel du er finner en løsning på.

Vi begynner med å stimulere hørselssansen. Prøv å fremkalle den vennelige klukkingen fra en doven elv som sakte renner forbi. Dersom du hører riktig så godt etter, kan du svakt høre gjøkens dovne koko oppi lia og kanskje også noen sauebjeller, knitringen fra kaffebålet og vinden som leker lett i tretoppene. Gjem disse lydene i hodet og gjør deg klar til å gyve løs på luktesansen. Det lukter bål, nytrukket kaffe og duggfriskt gress. Nok om det! Nå går vi over til den sansen vi beskatter mest, nemlig synssansen. Se for deg at du kommer langs den vennelige elven en sen og lys sommerkveld. Solen kaster sine siste stråler over fjelltoppene i horisonten og du kan tilfreds konstantere at de siste snøflekkene er i ferd med å forsvinne. Rundt deg på alle kanter står hvitstammet bjørk i full blomst, og innimellom en og annen trollfuru full av visdom. På den andre siden av elven lunter en reinsfamilie sakte forbi. Ettersom du har all verdens tid, stopper du opp og nyter det vakre synet før du lystig vandrer videre.

Etter en stund kommer du til en liten lysning i skogen. Den er kledd med det grønneste gress og du føler straks at her hører du hjemme. Øyet ditt fanger opp et lite lysglimt, og på den andre siden av enga skimter du et bål som slikker opp mot kveldshimmelen. Full av undring og beven trekkes du mot lyset som en møll. Det ligger to gutter på hver sin side av bålet. Vakker poesi strømmer ut fra deres skjeggete fjes og du blir stående og lytte mens all verdens bekymringer forsvinner som dugg for solen. Da guttene omsider får øye på deg, smiler de vennelig, rekker deg en rykende, varm kaffekopp og ønsker deg velkommen hjem...

Nå kan du åpne øynene! Du kjente oss kanskje ikke igjen, men guttene; Det var oss! I skrivende stund har vi det faktisk akkurat slik som beskrevet i vår lille «tankereise». Vi skriver 28.mai, vår 91. dag på reise.

Nasjonalromantiske som vi er, la vi ut fra Hattfjelldal på selveste 17.mai. Med sekkene stivpyntet med flagg og bygdas skolekorps på trygg avstand, marsjerte vi lykkelige inn i Nordlands mektige skoger. Stikk i strid med god 17.mai tradisjon viste værgudene seg fra sin beste side, og som om ikke det var nok dumpet vi over tidenes leirplass langs bredden av Vefsnavassdraget. Det eneste som nå manglet var den berømte prikken over i'en. Den prikken fikset vi imidlertid fort med en fyrstikk, store mengder ved og hver vår 17. mai-muffins. Det var med tunge hjerter og vemodige sinn vi forlot denne perlen av en leirplass dagen etter, men man må da videre. Lite visste vi om at resten av etappen skulle komme til å stå i sauens tegn. Sauen; dette sjarmerende, lille, krøllete dyret som med sine store, undrende øyne fulle av livsvisdom kan få enhver hardhaus til å smelte.

Det var fullstendig uten baktanker og snedige planer vi dumpet ned i gårdstunet til fam. Gartland en sen og regnfull aften. Med store, tårevåte øyne spurte vi med skjelvende stemmer om vi kunne telte på plenen deres. Det kunne vi. I tillegg inviterte de oss inn på «våffelkak», noe vi ikke hadde den fjerneste anelse om hva var, men fulle av eventyrlyst takket vi modig ja. Våffelkak viste seg å være det vi i resten av landet omtaler som vafler, denne herlige, hjerteformede fristelsen som vi til nå på turen har sett så altfor lite til. Det ble en svært så hyggelig aften og før vi visste ordet av det var vi hyret inn som gårdsgutter for dagen derpå i bytte mot kost og losji. Dette var startskuddet for vårt saueeventyr. Dagen etter gikk med til å fange små, forsvarsløse lam, henge dem på vekter, gi dem makkekur og jage dem til fjells. For to gamle avløsere som oss var dette stor stas, og det var som om vi hadde funnet tilbake til vår ungdoms vår. Steinar og Kjersti foret oss med vafler dagen gjennom og sørget dermed for å holde arbeidsmoralen på topp. Da kvelden kom var vi også så heldige å få stifte bekjentskap med deres to sønner, Sivert og Peder. Vi synes disse var svært så hyggelige, selv om de ifølge Kjersti (moren) var nokså «molskarvåt». Dette skjønte vi heller ikke hva var, men etter litt forklaring endte det opp med at de var to rampete skarver... Trøndere er et snodig folkeferd, de snakker så fryktelig rart.

Vi mener å ha hørt et sted at alle gode ting må ta slutt, så gjorde også oppholdet hos fam. Gartland. Godt uthvilte og fulle av nytt pågangsmot, la vi atter en gang kursen inn i fjellene. Vi hadde ikke mer enn forlatt veien før vi snublet over nok en saueflokk. Disse skulle visst også til fjells og ettersom gjeterne i flokken inviterte oss med på saueslipp, klarte vi simpelthen ikke å si nei. Fam. Gravbrøt var et ypperlig turfølge på vei opp i Snåsafjellene, og som trofaste gjeterhunder hang vi på dem som best vi kunne i to dager. Ifølge dem var vi flinke. Uansett, takk for hyggelig samvær og god oppvartning!

Vi var nå overlatt til oss selv igjen, og da det plutselig sluttet å regne etter flere dager med drittvær, klarte vi ikke lenger å motstå fristelsen. Vi kastet fra oss sekkene og la på sprang gjennom frodige blomsterenger, mens kjøttspurver og jaktmeiser ønsket sommeren velkommen. Ettersom det er nokså slitsomt å løpe i sakte kino gjennom frodige blomsterenger, slik man ser på film, la vi oss ned i den stekende solen for å hvile en stund. Vi hadde såvidt inntatt drømmeland da en illevarslende knurring brøt stillheten. Vi trodde knapt det vi så da vi fikk gnidd søvnen ut av øynene. Der, midt blant engsolei og kløver med fiskestang, bustete hår og et flir rundt kjeften, stod han; «Skinnet», også kjent fra tidligere reisebrev som Åge Lindstad. Det ble nok en gang et trivelig møte med krigeren fra Moelv før våre veier skiltes dagen etter. Vi møtes sikkert igjen...

Etter ti dager i fjellet med våre første glimt av sommer, kom vi idag lett joggende inn til Meråker, vår største milepæl til nå på turen. Som vanlig nynnet vi på en vakker melodi, slik man gjerne gjør når man er glad. Denne gangen var det Olav Stedjes nydelige vise om nattergalen og alle skuggane som fikk gjennomgå. Vi får frysninger hver gang vi hører denne...

Som seg hør og bør har vi også noen vi vil takke denne gangen. Vi begynner med Devold og vår kontakt Grete som nok en gang har sørget for gavedryss, fantastisk service og glimrende produkter.
Den søde pigen på hotellet i Trones, Laila, som gav oss mat, dusj og sjokolade. Vi fikk aldri besøkt din søster i Grong, men du må hilse så mye!
Lillian og John Solbakken ved foten av Børgefjell for mat og dusj.
Det gamle ekteparet ved Nedre Fiplingsvatn for overnatting.
Til slutt takk til Bjørn Stormoen i Verdalen for strålende oppvarting og hyggelig selskap.

Nå får det jammen oss være nok for denne gang! Vi slenger oss på toget til Trondheim for å besøke Ingrid og Solvår og ha en urban ferie. Vi kan knapt vente med å suge til oss av byens kultur, samt tråle de mange museumene som finnes der... Ja, vi kan spøke! Kjærestebesøk blir det visst også. Her skal ben og kropp få hvile i tre dager før vi på nytt vender nesen sørover, denne gang med svartkjele og fiskeutstyr i sekken. Vinteren er for alvor over!
Publisert 01 Jun 2006 av Kjell Magne og Geir Erik

<< Nyere (1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 ) Eldre >>

Content Management Powered by CuteNews