Meråker Vågåmo
06.06 21.06 (etappe 7) Se bilder



Film 1   Soloppgang den første natten på vandring.
Film 2   Kjell Magne vader i halv fem tiden på morgenen. Kaldt er ordet!!
Film 3   Umennesklig trett!
Film 4   Elvene blir stadig større..




Friske, sunne og i djevelsk godt humør, la vi ut fra Meråker den 06.06.06. Hva vil de neste dagene bringe, undret vi oss. Svaret fikk vi raskt. Et døgn etter avreise lå yngsteman med feber høyere enn Galdhøpiggen og svettet i sin allerede gjennomsvette sovepose. Til nå hadde vi krysset Finnmark, Troms, Nordland, Nord-Trøndelag, Finland og Sverige, samt trosset bitende vinterstormer, smeltende snø og ond asfalt. Alt dette og enda litt til uten et eneste sykdomsdøgn. Hvorfor akkurat nå, tenkte vi. Svaret viste seg å være enkelt. Vi hadde i et svakt øyeblikk falt for fristelsen til å oppsøke storbyen Trondheim for å treffe igjen venner og kjente. Trondheim; denne vakre perlen av en by hvor siviliserte mennesker bedriver siviliserte aktiviteter i rene og pene klær. Nydusjede og feiende flotte. Kan de kan også vi tenkte vi, og ti minutter etterpå luktet vi for første gang siden februar friskt av sepe. Det var da ting for alvor begynte å gå galt. Vi har nemlig funnet ut at bak sine sjarmerende fasader og smilende kafeer, er Trondheim en ond og tikkende pestbombe som med sin etterhvert svært så uvante bakterieflora raskt satte rot i våre kjernesunne legemer. Slik den skadde reinen trekker seg bort fra flokken for å pleie sine sår i fred og ro, slik trakk vi oss opp i fjellene for å la Moder Natur legge sin legende hånd over våre virusbefengte kropper.

Etter kun et døgn på sykeleiet stakk yngstemann atter en gang sitt friske og morgensunne fjes ut av teltet og erklærte at ferden mot sør kunne fortsette. Noe den da også gjorde, og det i et forrykende tempo. Det hang nemlig en gulrot langt der fremme. Vi ventet besøk! Det var kun fire minus: Dagene begynte å bli fryktelig varme, elvene vemmelig store, dalene umenneskelig dype og det var gudsjammerlig langt til møtestedet...

Det var etter en brennhet og svært ubehagelig dag i solen, at løsningen på det første og største minuset kom til oss i form av en vakker sang vi etter hvert har blitt så glade i. Da vi på kvelden satt og grunnet over våre problemer, begynte vi plutselig å synge unisont, slik brødre ofte gjør. De vakre ordene fylte sommerkvelden, og i ly av trærnes duvende grener tok en listig plan form. «Du skal ikkje sova bort sumarnatta, ho er for ljos til det...». Og som sunget, så ble det også gjort. Da solen dukket ned bak tindene i vest på vår 105. dag på tur, våknet vi til liv. Stille som dvergmus smøg vi oss over sovende fjell og gjennom slumrende daler. På dagene hvilte vi i skyggen av duvende løvtrær. De varme og lyse sommernettene i høyfjellet må vel kunne sies å være noe av det mest storslåtte vi har vært vitne til. Snakk om å føle seg alene!

Vi hadde nå funnet en tilfredsstillende løsning på det første minuset, men det var enda tre minus igjen som nevnt ovenfor. For å knekke disse nøttene tok vi frem en taktikk vi tidligere har prøvd med stor suksess. Nok en gang lot vi fanden ta bolig i oss. Så mens dere, kjære lesere, pleiet deres relasjoner til Ole Lukkeøye, vadet vi elv etter elv, krysset dal etter dal og vandret gjennom enorme myrområder. Vi lot oss ikke selv hvile før vi hadde tilbakelagt minst 30 kilometer hver natt. Når vi tenker tilbake på dette nå i ettertid, får vi lyst til å gråte en tåre eller to. Visst var det vakkert, men med lite søvn på dagene på grunn av 26 grader i skyggen, ble det etter hvert svært slitsomt. Det som holdt oss gående var tanken på gulroten som ventet i det fjerne.

Tirsdagkveld, den 13.06.06. snublet vi utslitte, våte og tjafsete ned i Innsett. Gleden var stor da den første gulroten, politibetjent Sjur Stava, kom oss løpende i møte med store, forventningsfulle øyne. Kameratslige knyttneveslag ble utvekslet i et hissig tempo mens gledestårer strømmet fra stålmannens ansikt. Da den første gjensynsgleden omsider hadde roet seg noen hakk, tittet jammen oss den andre gulroten beskjedent ut fra skogen. Jorunn Jette, tidligere omtalt som «plommen» og eldstemanns faste følge, hadde også hørt fjellets kall og skulle nå vandre med oss gjennom moskusens rike. Det ble en særdeles festlig aften med bålbrenning, fiske og røverhistorier.

Dagen etter var hardkjøret i gang, og de besøkende fikk stifte nådeløst bekjentskap med hard asfalt og vannblemmer, samt hissige bondekoner og utallige mengder blodmidd i teltet. Gleden var derfor stor da vi, etter en heidundrende oppstigning, skuet innover Dovrefjells mektige landskap. Noe så vakkert skal man lete lenge etter! Med utsikt til Trollheimen i nord, Snøhetta i vest og Rondane og Jotunheimen i sør, kjente vi plutselig en intens trang til å iføre oss bunad og lusekofte, spille hardingfele, danse halling og spise lefse med brunost. Det gjorde vi imidlertid ikke, men Sjur var svært nær ved å gi etter for presset.

Selv om forsvaret bokstavelig talt torpederte vår opprinnelige innfartsvei ned til Dombås, kom vi oss over fjellmassivene med livet i behold. Vi hadde selvfølgelig truffet på den siste militærøvelsen noensinne før skytefeltet i Dovre skal stenges ned. Enkelte nedleggelser er heldigvis av det gode...

Reisefølget kan nok skryte på seg å ha deltatt på en av de vakreste etappene på turen. I tillegg til at vi har stiftet bekjentskap med villrein, rev, moskus, ørret og mygg, har været oppført seg noenlunde bra med oppholdsvær på dagene og regn på nettene. Elvevadinger har vi også hatt nok av, til Jorunns store begeistring. Enorme mengder sjokolade har gått med til å lokke henne over de største elvene. Jenter er enkle på det viset; har man en sjokolade i bakhånd (noe vi alltid har) kan alt fikses.

Når vi nå sitter alene igjen på Vågåmo, klare til å gi oss Jotunheimen i vold, vil vi takke for eminent reisefølge og gratulere med 15 tilbakelagte mil i løpet av seks morsomme dager. Sjurs rørende tolkninger av Bjørn Eidsvåg-slagere med tilhørende «dansing», har sørget for å holde turmoralen på et usedvanlig høyt nivå. Jorunn har, med sine hårreisende utsagn om hvor enkle menn er, holdt diskusjonen og samfunnsengasjementet i gruppen levende. Til tider svært levende. Vi fant i fellesskap ut at hun tok skammelig feil i alle sine utsagn, og utfallet ble som regel tre mot en. Med andre ord et overveldende flertall til hankjønnets fordel. Snodig det der...

Da er turen kommet til vår faste takkespalte. Denne blir merkelig nok kortere jo lengre sør i landet vi kommer, men vi har da klart å spore opp hyggelige individer også her. Vi begynner med å takke Ingrid Garvik og Solvår Bø for husrom, fantastisk oppvarting og hjelp til sosialisering i den skremmende storbyen Trondheim. Så mange mennesker på en gang...

Tord Bretten, oppsynsmann i Dovrefjell, for gode tips om rutevalg og snøforhold, samt utlån av sin koselige fjellkoie. Det var godt å få tørket sko og klær etter en heller våt elvekryssing. Hvordan i himmelens navn har du fått en slik jobb?

Til slutt en takk til den søde damen Laila, som skaffet oss svært billig overnatting på Dovrefjell Hotell i Dombås. Dette satte Sjur stor pris på!

Da er også dette reisebrevet over, og vi er nå klare til å begi oss ut i kjent terreng, nemlig Jotunheimen og Hardangervidda. Dette blir første gang til nå på turen vi går gjennom områder vi kjenner oss igjen i. Besøk skal vi også få! Vi vet bare ikke når, hvor og av hvem. Det får tiden vise...
Publisert 22 Jun 2006 av Kjell Magne og Geir Erik

<< Nyere (1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 ) Eldre >>

Content Management Powered by CuteNews