Vågåmo Haukelisæter
22.06.06 07.07.06 (etappe 8) Se bilder




Film 1   Dokumentar: Hvordan DNT kløyver ved.
Film 2   Ørretsesongen er i gang, del 1
Film 3   Ørretsesongen er i gang, del 2
Film 4   Dokumentar: Skarveheimen; himmel eller helvete??
Film 5   Beskjeden far i telt!


Til de av dere som på forhånd satte store undrende spørsmålstegn ved om vi i det hele tatt klarte å bestille flybilletter til Nordkapp; dere er snart gjort til skamme og dere vet det godt! Skal dere stoppe oss nå, bør det settes i gang drastiske tiltak straks. Og da mener vi både drastiske og straks! Om mindre enn tre dager legger vi nynnende og glade ut fra Haukelisæter med kurs for Lindesnes. Om dere ikke innen den tid innfinner dere i veikanten med enten granatkaster, motorsag eller slegge, er sjansene faretruende store for at vi faktisk når vårt mål. Hvem skulle trodd det? Ikke vi...

Det var med store og forskremte øyne vi så Erlend Myrstad komme rallende og ravende inn på tunet på Glitterheim. Blodet sprutet ut av nesen hans og føttene så ut som om ti ville rabies-rotter hadde kost med dem. Han bedyret imidlertid at dette med neseblodet var ”fullstendig normalt”, og at ”det skjer rett som det er”. Hva hælene angikk mente han at dette ikke var mer enn en mann måtte tåle, og som de glade og naive individene vi er, tok vi dette for god fisk og la på sprang innover Jotunheimen med Erlend hakk i hæl. De tre dagene som fulgte var hektiske, men da vi skilte lag med vårt reisefølge var vi alle enige om, slik seg hør og bør, at det hadde vært en flott, ja, faktisk spektakulær reise... Når det gjelder mektig natur er det lite som kommer opp mot Jotunheimen, og det var mer enn en gang vi kjente hvor stolte vi var av landet vårt som hadde klart å lage slike vakre og mektige skuer. Da begynte vi gjerne, iført bunad, å synge nasjonalromantiske viser mens vi luktet på blomster og studerte de fascinerende fargespillene i gråsteinen. Selv om Jotunheimen var et høydepunkt i seg selv, er vi likevel en smule skuffet og bitre. Etter å ha trålet turistforeningens brosjyrer i hvileløs jakt etter artige severdigheter å besøke eller se, kom vi over dette sitatet: ”Du vil føle at jotnene ligger og lurer bak steinene du går forbi, eller kanskje de spretter ut av bergveggen så snart du har passert.” Til dette vil vi si: ”Nei! Det følte vi aldeles ikke, og så mye som vi har kikket oss over skulderen disse tre dagene, kan vi med en fast og bestemt neve slå knallhardt fast at ingen verdens ting spratt ut av fjellveggene”. Det er ikke pent å lure folk opp i stry på denne måten! Dette er uansett ikke Jotunheimens feil.

Det var etter å ha krysset dette veldige fjellmassivet vi så for oss at vi skulle trave lykkelige inn over Hardangervidda. Slik gikk det imidlertid ikke. Det visste seg at plutselig lå det et nytt fjellområde mellom Jotunheimen og Hardangervidda som vi aldri tidligere hadde hørt om. Skarveheimen dukket plutselig opp på kartet og skapte stor forvirring i en allerede noe forvirret turplan. Menmen, tenkte vi. Dette kan da ikke være store utfordringen. Feil igjen! Skarveheimen bestod stort sett av tre ting: Steinrøys, sørpe og råtten snø i mengder og massevis. Men positive som vi er satte vi opp to brede smil og fortsatte innover heimen fulle av pågangsmot.

”Fisk”, hylte eldstemann og dro på land en miniatyr av Keiko, vår alles kjære avdøde spekkhoggervenn. Endelig hadde vinterdorsk ørret tatt til vettet og begynt å bite på våre forlokkende agn. Og for en start på ørretfisket det ble! Kilosørreter vokser ikke på trær, logisk nok, det gjorde heller ikke denne. Men på land kom den og i en fettet stekepanne fikk den en ærverdig bisettelse mens regnet høljet ned ute.

Ferden over Skarveheimen ble en snodig blanding av dype daler og høye topper (metafor) rent psykisk sett. Elementene gjorde som tidligere nevnt sitt beste for å motarbeide oss, men samtidig fikk vi sett så mye dyr, fisk, og fugler med egg som aldri før. Dette gjorde oss glade igjen.

For de av dere som trofast har fulgt med på disse artige sidene, har dere kanskje fått med dere et bilde av oss i lykkelig harmoni med ekteparet Steinar og Rebecca. Det var før nest siste kveld av vår strabasiøse ferd gjennom Skarveheimen, vi pliktskyldigst stanset for å slå av en prat med noen andre teltende individer vi plutselig snublet over. Og hva gir du oss? Der, midt blant gråstein, mose, fjellsmelle og bjøllesau hadde våre gode venner slått seg ned i ekteskapelig harmoni. Etter mangfoldige kameratslag, gledestårer og ”jøye meg, er det mulig” utsagn, samlet vi oss lykkelige rundt maten deres. Og mat hadde de nok av, i hvert fall helt til vi var ferdige med den, da var den ikke mer. Det var den kvelden, med skjeggene langt nede i kaffekoppene våre og pipene hengende fra munnvikene vi fikk se den. Fjellreven; denne artige lille krabaten som er utrydningstruet og trolig lite fornøyd med det. Som seg hør og bør når man snart er utryddet, smøg den seg stille ut i natten igjen etter å ha gitt seg til kjenne i et minutt eller to. Vi mistenker den for å ha følt seg ensom. Underlig det der... Da vi dagen etter hadde trøstet Steinar med at vi snart møtes igjen, etterlot vi ham nesten tårevåt igjen oppe i fjellene med sin hulde viv. Men ekte (-) menn gråter ikke, så heller ikke Steinar.

Det var samme dag vi snublet over kanten ned mot Finse og fikk den mektige Hardangerjøkulen midt i fleisen. Vårt faderlige opphav, Knut Bendik, også kalt pappa, og Kjell Magnes kommende svigerfar, Jon Ådnøy, ventet spente på Finse. De hadde endelig hørt fjellets kall og så nå en gyllen anledning til å forlate kone og hjem, samt gjenoppdage sin ungdommelige oppdagertrang. Veletablerte og godt vante hadde ikke gamlegutta klart å gi helt slipp på det gode liv, så første kveld ble feiret med engangsgrill, cola og koteletter. Dette var selvfølgelig ikke oss imot... Turen over Hardangervidda ble noe annerledes enn planlagt da Jon måtte forlate oss pga. tidsmangel. Han skulle i et bryllup som ikke kunne utsettes en dag eller to, og stakk derfor i forveien for å nå dette. Vi har i ettertid hørt rykter om at en farende fant med vandrerstav og briller har blitt observert sovende under kampesteiner om nettene og luskende i skyggene om dagene. Det har gått opp for oss at det bor ting i Jon som vi på forhånd ikke var klar over... Uansett, takk for tre hyggelige dager på Hardangervidda!

Etter at Jon hadde forlatt oss, viet vi stort sett hele vår tid og oppmerksomhet mot en ting: Fiske. Ettersom ørreten hadde vist sin gryende interesse for våre lokkende agn i Skarveheimen, tenkte vi at Hardangerviddeørreten ikke kunne være stort dårligere. Det var den heller ikke, snarere tvert imot. Kvelden var ennå ung da vi slo leir og tasset stille ned mot vannkanten med sultne mager og morderiske blikk. Og der hogg det til! I løpet av kvelden ble det landet fem feite lekkerbiskener fra 500-800 gram, tre av yngstemann og to av faderen selv. Mer mat med andre ord...

Fulle av optimisme og med ørretmiddagen fra dagen i forveien friskt i minne, bestemte vi oss for å prøve lykken i et vann lenger nede i hugget. Da selvfølgelig etter å ha løst fiskekort for akkurat dette vannet... Skuffelsen var derfor stor da vi etter å ha trålet vannet med det vi hadde av diverse remedier i sekken, kunne konstatere at fisken var i dårlig humør og nektet å leke med oss. Vi bestemte oss derfor for å avslutte fisket da det begynte å høljregne og trakk oss stille og rolig inn i teltet for å trøste oss med en pipe. Det hjalp betraktelig, og i halv tolv tiden var humøret til minstemann så irriterende godt at han fikk beskjed om å ta med seg stanga og gå. Dette gjorde han, men det tok ikke mange minuttene før han dryppende våt kom hylende tilbake til leiren. Spekkhugger nr. to var dratt på land, denne gangen på 1,5 kg. Den hadde i tillegg bestemt seg for å slippe taket helt inne med land, noe som resulterte i et basketak i vannkanten som kunne gått inn i historiebøkene. Men etter en intens kamp på liv og død, måtte fiskebeistet gi tapt for overmakten.

Bortsett fra disse hendelsene kan vi i farten nevne at myggsesongen for alvor er i gang. Så hvis noen av dere, kjære lesere, har tenkt å ta turen opp på vidda i nærmeste fremtid, har vi et godt råd: Hold dere langt unna! Hvis dere derimot bestemmer dere for å trosse våre velmenende og slettes ikke negative råd, ta med dere et par liter Jaiko anti-myggmelk og sterke smertestillende i sekken.

Men mygg og annen elendighet til side. Det er tid for vår kjære og etter hvert svært så veletablerte takkeliste. Med så mange hyggelige vesener i denne verden, blir det alltid noen som skal ha en klapp på kinnet.

Første menn/kvinner ut er folket på Brimi Fjellstugu. Vi hadde ikke den fjerneste anelse om at dette vidunderlige stedet i det hele tatt eksisterte, før vi snublet over det på vei opp i Jotunheimen. Takk for et meget bra koldtbord! Det var som om vi skulle ha gjort det selv.
Nok en gang til vår nye heltinne i Devold, Grete. Takk for all ulla!
Takk til Glitterheim for hyggelig betjening og en gratis overnatting.
Dersom det er noen som føler seg forbigått, så har vi nok sannsynligvis bare glemt dere... Dette var slettes ikke meningen!

I skrivende øyeblikk ligger vi faktisk i hver vår sofa på Seljestad og bøtter innpå med det meste av hva ganen kan begjære. Fredag ettermiddag møtte vi nemlig vår kjære familie på Haukelisæter, etter halvannen måneds pausefri trasking. De puttet oss inn i bilen og kjørte oss til en hytte med dusj og senger. Fæle greier... Ettersom beina skriker etter hvile, blir vi liggende i sofaene til søndag ettermiddag. Da må sannsynligvis noen brekke oss opp i vertikalen, rive fra oss ostepopskåla og sparke oss på hodet ut i Guds frie igjen. Ellers når vi aldri Lindesnes...
Publisert 10 Jul 2006 av Kjell Magne og Geir Erik

<< Nyere (1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 ) Eldre >>

Content Management Powered by CuteNews